NSR leders tale til landsmøte

Kjære alle

Se rundt dere. Se på oss.

Her sitter folk fra ulike deler av Sápmi, med ulike språk, erfaringer, meninger og måter å engasjere seg på. Noen har vært med i NSR nesten hele livet. Andre er på sitt første landsmøte.

Vi er kommet hit etter et historisk godt sametingsvalg og medlemsrekord. Flere sameforeninger vokser. Og om to år fyller NSR 60 år. I snart seks tiår har denne organisasjonen vært med på å forme det samiske samfunnet. 

Vi er NSR, og vi har god grunn til å være stolte. Flere har gitt oss tillit, som ikke bare gir mer styrke. Vi får også større ansvar.

Men dette landsmøtet handler ikke først og fremst om å feire hvor sterke vi har blitt. Det handler om hva vi skal bruke den styrken til.

Čohkke Sámiid Vuoittuid – samle samenes seire. ČSV.

Tre bokstaver – og nesten like mange forklaringer som NSR har medlemmer.

Čájet SámiVuođa – vis samiskhet.

Og fra det berømte seminaret i Sirpma lengre tilbake i tid kom disse alternativene også: 

Čiegus Sámi Veahka – hemmelig samisk hær.

Čana Sámiid Vašálaččaid – bind fast samenes fiender.

Jeg kan berolige gjestene og media om at den siste ikke ligger som forslag til behandling på dette landsmøtet.

Men jeg liker denne: Čohkke Sámiid Vuoittuid – samle samenes seire. For i resolusjonsarkivet vårt med nesten 500 resolusjoner ser vi noe viktig.

Mye av det som en gang var store krav på et NSR-landsmøte, er i dag en del av samfunnet rundt oss. 

For 55 år siden krevde NSR samisk representasjon i offentlige utvalg som skulle utrede samiske spørsmål.

For 49 år siden krevde landsmøtet en samisk språklov. 13 år senere ble språkreglene vedtatt.

For 45 år siden vedtok NSR at vi trengte et samisk folkevalgt organ. Åtte år senere åpnet Sametinget.

Mye av det som en gang var store krav på et NSR-landsmøte, er i dag en del av samfunnet rundt oss.

Derfor skal vi heller ikke være redde for å tenke stort nå.

Čájet Sámi Vuoiŋŋa – vis samisk ånd.

Historien vår består ikke først og fremst av vedtak og resolusjoner. Den består av mennesker.

Noe av det som har berørt meg sterkest som leder, er møtene med folk i sameforeningene våre.

Under valgkampen møtte jeg Áltta sámiid searvi gjengen. Med positivitet, glede og pågangsmot klarte de å verve mange nye medlemmer. I Porsanger har sameforeninga doblet seg. Og jeg tenker på Hanne Marion i Hammerfest, som ofte stod alene på stand helg etter helg. Og i Várjjat, der Unjárgga sámiid searvi, holdt koken gjennom valgkampen – og samtidig er med på å holde joiken levende. 

Dette er noen av våre sameforeninger, som stod i områder der motsetningene kan være sterke, og der samer også møter ufine kommentarer og samefiendtlige holdninger. Likevel møtte de folk med ro, åpenhet og en invitasjon til samtale. For meg sier det noe om styrken i å vite at man ikke står alene. Om å stå stødigere fordi man vet at man er en del av et større fellesskap.

Sameforeningene er NSRs ansikt der folk bor. Det er der mennesker møtes, tillit bygges, og vi får vite hva som skjer i lokalsamfunnene.

Men disse møteplassene betyr også noe mer. De kan være et trygt sted når livet er tungt. Et sted der noen ser deg, spør hvordan du egentlig har det – og har tid til å høre svaret.

Det er beredskap. Menneskelig beredskap.

Jeg har også møtt mennesker som lever med trusler og med en reell frykt for hva andre mennesker kan gjøre mot en. De minner meg om hvorfor fellesskapet vårt betyr noe.

Dette er ulike historier. Men alle sier noe om hva slags organisasjon vi skal være. En organisasjon som jobber for at alle skal få leve et godt samisk liv. Uten å måtte være redd. Uten å måtte gi opp det du er, det du gjør eller det du ønsker å føre videre. Kanskje er det nettopp det det betyr å vise samisk ånd.

Landsmøte, vi er her fordi noen før oss bar samesaken hit.

Noen stilte seg fremst i de store kampene. Andre var den viktige støtten bak. Noen bygde institusjoner og skrev ordene staten ikke ville høre. Noen kokte kaffen, lærte bort språket eller fikk en venn med i organisasjonen. De sa ting før samfunnet var klar til å høre dem.

Og vi har alltid prøvd å forstå hva vår egen tid krever.

For 40 år siden, diskuterte landsmøtet samisk språk og moderne teknologiske hjelpemidler.

For 29 år siden informasjonsteknologi.

Og for 26 år siden samisk på internett og mobiltelefoner.

Så til dere som følger streamen: Dere er på sett og vis resultatet av gammel NSR-politikk.

Og nå har vi kunstig intelligens. Da får vi vel sørge for at den også lærer seg samisk.

Men vår tid krever mer av oss enn å følge med på ny teknologi. Den krever at vi utfordrer hva som får kalles utvikling. Vi har sett hva «utvikling» kan bety når vindkraft legges på reinbeiteland, når fjordressursene tas bort fra dem som bor der og erstattes med gruveslam, eller når nye inngrep planlegges før samiske rettigheter er ivaretatt. 

Vi trenger arbeidsplasser og nye ideer. Men utvikling trenger ikke bety utskifting. Vi må utvikle det som allerede finnes. Og vi må selv få bestemme hvordan det samiske samfunnet skal utvikles. Ikke bare inviteres inn når andre allerede har funnet løsningen. Samenes rett til selvbestemmelse må bety noe i praksis.

Forsoning uten avklarte rettigheter til land og vann er ikke forsoning.

I går forsvarte Adrian Nystø Mikkelsen sin doktorgrad i rettsvitenskap ved UiT om samisk råderett over land og naturressurser utenfor Finnmark. For mange samer fra Hedmark til Troms er ikke utfordringene han beskriver nye. Men nå er de dokumentert enda tydeligere. Det gir oss mer kunnskap å bygge videre på i kampen for rettighetene til land, vann og naturressurser. For forsoning uten avklarte rettigheter til land og vann er ikke forsoning.

Og dette er ikke bare spørsmål i en doktoravhandling. Vi står midt i disse arealkampene.

På Helgeland har Jillen-Njaarke brukt år på å forsvare reinbeiteområdene sine i Øyfjellet-saken. Nå er saken anket til Høyesterett. Der har Maadtoej sijte vært en utrolig viktig støtte. Betty og mange rundt henne har sørget for at de som må stå i retten, ikke står alene. Det gjorde også særlig inntrykk på meg å høre Nils Anders Appfjell forklare om arven han har overtatt, og om reindriften han ønsker å føre videre.

I Raarvihke er gruveprosjektet godkjent selv om departementet selv slår fast at den vil få negative konsekvenser for reindrifta. Ved Nussir går gruveplanene videre i reinbeiteområdene til Fiettar og Fála. Og akkurat i disse dagene står Sametinget igjen i retten i Melkøya-saken.

På Fosen fikk reindriften medhold i Høyesterett. Men oppfølgingen er ikke ferdig. For NSR er det avgjørende at staten følger opp avtalene på en måte som de berørte reinbeitedistriktene faktisk kan leve med.

Og bak alle disse arealsakene står det mennesker som spør om det samme: Får vi muligheten til å føre dette livet videre?

Kampen for land, vann, språk og næringer handler om framtiden for oss som folk.

Vi trenger arbeidsplasser og nye ideer. Men utvikling trenger ikke bety utskifting. Vi må utvikle det som allerede finnes.

Og vi må våge å tenke større enn statsgrensene

I år er det 200 år siden en grense ble trukket gjennom Saa’mijânnam uten skoltesamene – eller andre samer fra området – ved bordet.

Statsgrensene ligger der. Men de skal ikke sette grensene for det samiske samfunnet vi bygger. Allerede i 1992 diskuterte NSR et allsamisk folkevalgt organ på tvers av statsgrensene. Visjonen er altså ikke ny. Kanskje er tiden kommet for å bygge enda mer av det samiske samfunnet med utgangspunkt i Sápmi – og mindre med utgangspunkt i grensene som er trukket gjennom det

Det skjer allerede. For to uker siden holdt NSR Nuorat sitt første landsmøte i Njádván, med ungdom fra ulike deler av Sápmi. Det er historisk. Og vi har ungdommen å takke for valgseieren – ollu giitu. Det synes jeg fortjener en applaus.

Kjære landsmøte,

I 2025 hadde vi nesten 1 600 betalende medlemmer. Vi har sagt at vi skal bli 2 000.

Hvis alle i dette rommet går hjem og får med seg tre hver, er vi flere hundre nærmere. Tre mennesker. Det klarer vi. Og hva kan 2 000 mennesker få til sammen?

En sterk organisasjon bygges ikke av noen få som kan alt og gjør alt. Den bygges når kunnskap deles, nye mennesker får ansvar, og flere får muligheten til å vokse inn i oppgavene. Da blir ikke kraften mindre av å deles. Den blir større.

Kjære landsmøte, se rundt dere én gang til. Se på oss.

Čielga Sámi Virdi – klar samisk strøm.

Strømmen begynte ikke med oss. Og den stopper ikke med oss.

Nå er det vår tur. Spørsmålet er ikke om vi har kraft. Det har vi. Spørsmålet er hva vi skal bruke den til. Nå skal vi bruke den.

Čielga Sámi Virdi. ČSV.

Govat: NSR / Sveinung Eide Hansen