Vi kan få til en ny daggry for Sápmi

Tale ved Silje Karine Muotka, sametingspresident, til plenum i forbindelse med behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Kjære alle sammen,

Nå har vi kommet til den historiske dagen. Nå skal Sametingets plenum behandle rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Jobben de har gjort med å granske fornorskningspolitikken, vil stå igjen i vår felles historie.

Den som leser rapporten får et tydelig bilde av hvor systematisk, alvorlig og skadelig fornorskningspolitikken var. For samene, kvenene/norskfinnene og skogfinnene. Rapporten levner ingen tvil, og derfor gir den et solid grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikken. Samtidig kan vi ikke slå oss til ro med at dette er den fulle fortellingen om fornorskningen som fenomen. Historiefortellinger og faglig arbeid omkring dette må fortsette.

Kanskje er det spesielt viktig i de forskjellige lokalsamfunnene. Mange sitter fortsatt på historier og kunnskap om hendelser og mekanismer som ikke er fortalt i rapporten. Vi må gi oss selv tid og mulighet til å lytte til dem også i årene fremover.

Kjære alle sammen,
Den største styrken i kommisjonens rapport er samlingen av minnesmateriale fra vitnene som har beskrevet fornorskningen, og hvordan den har preget dem på et menneskelig plan. Denne delen av kommisjonens arbeid leste jeg med hjertet. Jeg merket meg at flere ba om unnskyldning for at de gråt i sine bidrag til minnesmaterialet. Som president og same, ja som medmenneske, gråt jeg med dem mens jeg leste.

Og det som rørte meg var motet og overlevelsesviljen – selv på det mørkeste. Det gjorde meg kraftfull, selv om jeg ser av mange vitnesbyrd at de mangler tillit og tro. At det som man har erfart er kroppsliggjort gjennom generasjoner.

Jeg ønsker å lese et utdrag fra en personlig beretning. Det er fra Rawdna Carita Eira sin
historie, som har fått tittelen «Min verden gikk i stykker»:

Jeg husker at jeg en dag stod overfor et stup og tenkte, skal jeg hoppe? Jeg så at jeg kunne ikke vinne, jeg vant ingen av disse kampene og dette ansvaret for å bære en kultur videre, for å bære et levesett videre. Du skal drive informasjonsarbeid om det samiske i et område der det ikke har gått mer enn én eller to generasjoner siden det samiske var synlig.

Du skal gjøre den biten, du skal stå og forsvare reindrifta med økonomien til en eneste familie imot store gruveselskap som har moderselskap i ryggen og som har juridisk hjelp.

Du står i interne konflikter i reindrifta. Du må velge mellom søsken eller venner, hvem skal få fortsette. Og i tillegg har man det daglige arbeidet med rein. Jeg klarte ikke mer og bestemte meg for å legge ned. Jeg må slippe dette for mine barns skyld og for min egen del og må gjøre noe annet. Da gikk min verden i stykker for en stund.

Mer enn 700 enkeltmennesker har fortalt om sine erfaringer. Om hvordan de har opplevd fornorskningen, eller hvordan de opplever den i dag. Disse historiene forteller om de knallharde konsekvensene fornorskningen har hatt for folk.

Disse menneskene ønsker jeg å sende all den takknemlighet som det er mulig å mønstre. At dere har åpnet dere og villig fortalt om smertefulle opplevelser og tunge følelser – ja, det har gitt oss muligheten til å prøve å ta et oppgjør med fornorskninga. Nå er det opp til oss alle å sørge for at tårene deres ikke har falt forgjeves.

Jeg ønsker å anerkjenne at fornorskningen har gått ut over både oss samer, kvenene/norskfinnene og skogfinnene. Vi har felles erfaringer, på kollektivt nivå og på et menneskelig nivå. Selv om fornorskningen har virket forskjellig på oss som grupper, så deler vi en situasjon i dag der våre språk og vår kultur har tatt stor skade.

Et skadeverk må kunne repareres, og jeg vil gi min støtte til både kvenene/norskfinnene og skogfinnene og deres rett til selv å definere hva forsoning betyr for dem. Staten må gjøre sitt ytterste for at disse gruppene får gjennomført sine nødvendige prosesser.

Sametinget har i dag til behandling en tydelig og sterk solidaritetserklæring til dem. Og jeg er også veldig glad for at vi nå har besøk av representanter både for kvenene og skogfinnene i Karasjok. Hyveä paiveä ja tervettulemaa!

Vi vil være lydhøre for hvordan vi best mulig kan utøve videre solidaritet med dere, i tråd med deres ønsker og vurderinger av rapportens innhold og foreslåtte tiltak.

Kjære forsamling,
Vi må ikke glemme at alle har tapt noe gjennom fornorskningen. Også majoriteten. I mange lokalsamfunn har vi alle sammen levd side om side i et skjebnefellesskap. For å klare oss var vi avhengige av hverandre. På nordsamisk har vi et begrep for dette samarbeidet.
Verddevuohta.

På vennskapelig vis har vi hjulpet hverandre. Verdde-samarbeidet gikk for mange tapt gjennom fornorskningen. Dette er et stort tap også for majoriteten. Det å kjenne til samer, kvener/norskfinner og skogfinner har også majoriteten krav på. Også kunnskap om fornorskningspolitikken, og den uretten fornorskningen skaper er nødvendig for å skjønne samfunnet vi lever i.

Ikke sjelden ga og gir denne manglende kunnskapen seg utslag i stereotype oppfatninger om, og i noen tilfeller negative holdninger til de samme gruppene. Negative holdninger, stereotypier, hets og diskriminering skader ikke bare de som påføres dem – men også de som utøver dem.

Kjære alle samer som er påvirket av fornorskningen,
Jeg vet mange bærer på vonde minner av smertefulle opplevelser. At mange av oss føler på sorg. At vi bærer på historiske traumer som vi har arvet fra våre forfedre. Selv en av våre største kunstnere, Mari Boine, har fortalt at hun følte seg som et skjelvende aspeløv i sin egen identitet. En kvelende følelse av mindreverd, usikkerhet og skam har invadert våre sinn, og mange bærer enda denne følelsen med seg.

Å høre til et menneskelig felleskap er vi grunnleggende avhengige av alle sammen. Å være utenfor felleskapet er vondt. Vi trenger så inderlig å bli hørt, sett, inkludert og verdsatt. Alle som en. Vi må sammen skape sterke samiske fellesskap. Det handler om å styrke kulturen vår, språket vårt og en mulighet for en samisk fremtid for alle.

De vanskeligste diskusjonene internt i det samiske samfunnet er der noen ønsker seg inn i det samiske felleskapet, men opplever å ikke inkluderes. Det er alt for mange som gir uttrykk for at dette er en del av deres hverdag.

Vi må ha ett sterkt samisk felleskap, fordi vi som folk kan oppleve oss litt på siden av majoritetsbefolkningen. De samiske samfunnene tilbyr mange ulike samiske felleskap, og det er nødvendig fordi det er et mangfold i det samiske samfunnet og vi samer er like forskjellige som andre folk.

Vi må tørre å kaste lys på smerten som henger igjen, og smertene som enda skapes. Vi må tørre å se på hva fornorskningen har gjort og gjør, mot oss som folk og samfunn. Det er viktig for at vi skal kunne lege våre sår.

Skoltesamenes historie er en av de virkelig stygge i rapporten. De har blitt slitt i alle retninger av tre staters assimileringspolitikk, og mistet både sine rettigheter, språk og kultur. De har heller ikke blitt ivaretatt godt nok gjennom det nasjonalesamiske repareringsarbeidet – så langt.

Dette er noe av det vi må gjøre noe med. Sametingsrådet har iverksatt et prosjekt der et viktig mål er å tilbakeføre eiendommen i Skoltebyen til skoltesamene. Skoltesamenes kulturarv skal forvaltes av skoltesamene selv.

Alle samiske områder forvalter sin egen arv, fordi alle områdene er unike og har sin historie. De behøver også forskjellige forsoningsprosesser. Derfor planlegger sametingsrådet å løfte enda en sak til plenum. Denne saken skal se geografisk på hva hvert område behøver.

Sametinget skal dette plenum behandle en sak om de menneskelige omkostningene av fornorskningen. Der drøftes psykisk og fysisk uhelse, vold- og overgrep, selvmord, rusmisbruk, hets og diskriminering og konsekvenser av internatliv, tapt skolegang, raseforskning,
barnevernspraksis og plassering i spesialskoler.

Alle disse temaene er behandlet av kommisjonen, som mer eller mindre dokumenterer at de har en sammenheng med
fornorskningspolitikken.

Kjære kommisjonsmedlemmer,
Jeg er glad for at dere er representert her i dag. Fra hjertet takker jeg dere for at dere har lyttet til så mange av tidsvitnene, og at dere har bidratt til at vi nå har fått et grunnlag for et oppgjør med fornorskningen.

Jeg kan tenke meg at det har vært en reise som har kostet også menneskelig for dere. Når man blir så berørt av å lese de personlige beretningene – så må det ha vært enda tyngre å høre dem direkte, og å bearbeide dem til historisk dokumentasjon.

Sametinget har en oppmerksomhet til dere, og jeg ønsker nå at dere kan komme å motta en gave fra oss.

Kjære alle,
Mitt ønske er at vi som folk kan komme oss videre fra fornorskningen. At sårene skal gro, og at vår kultur skal få blomstre igjen. Dette er det vi legger i begrepet reparering. En båt som er knust av stormenes harde bølger – den må repareres før den igjen kan roes på fjorden med stolthet.

Alle må få mulighet til å reparere sin båt. Denne repareringen skjer på mange plan, og må gjøres av mange. Vi må reparere våre egne traumer. Vi må reparere våre samfunnsproblemer og våre mellommenneskelige forhold. Vi må reparere sånn at alle føler seg inkludert i det samiske samfunnet.

Vi bør reparere på den måten alle får tilgang til samisk kultur og språk. Alle samer må få mulighet til å ta tilbake om de vil.

Kjære alle sammen,
Jeg bærer ikke noe nag til noen nålevende nordmann knyttet til fortidens fornorskningspolitikk. Jeg forstår at det er ubehagelig å konfronteres med noe man selv ikke kan lastes for. Vi kan ikke gå inn i dette arbeidet med å sette hverandre i skammekroken.

Det hører også med til historien at svært mange nordmenn ikke var delaktige i fornorskningspolitikken, og heller aldri har behandlet samer som mindreverdige. Vi har flere varmende historier om mennesker som tvert imot jobbet aktivt mot fornorskningen når den sto
på som verst. Vi har også mange gode venner av det samiske i dag. De fortjener en varm takk.

Bildet er ikke svart-hvitt. Også samer har deltatt i fornorskningspolitikken, og mente den var riktig i sin tid. Fortiden må alle kjenne, den kan vi ikke endre. Men det vi kan gjøre noe med er de handlinger som bygger fremtiden. Der kan hver og en av oss spille en rolle.

Repareringen skjer i samarbeid med storsamfunnet og myndighetene. For eksempel trenger vi at Stortinget kontrollerer at vedtak og eksisterende rettigheter blir fulgt, slik som kommisjonen har foreslått. Vi trenger også at noen av lovene repareres. Sjøsamene og kystbefolkningen må for eksempel få rettighetene til fiskeriressursene i sine områder anerkjent.

Mange av de nesten 90 høringsuttalelsene peker på at samfunnet må fokusere på å reparere det tapte, og våre relasjoner på veien mot forsoning. Mye av det reparerende arbeidet vil også være forsoningsarbeid. For eksempel når vi snakker med hverandre, og bygger en felles forståelse av vår delte fortid, og vår felles nåtid og fremtid.

Kjære alle sammen.
Vi kan klare det.
Summen av våre handlinger som samfunn kan sikre en lysere fremtid for de samiske barna. Vi kan sikre at samer i Kirkenes, Loppa, Senja, Beiarn eller Helgeland får samme muligheter som i Kautokeino, Hamarøy og Snåsa – til å møtes og utøve samisk kultur. Og til å sende barna i samiske barnehager. Til å sende barna til skole for å lære samisk.

Vi kan lykkes med å tilby våre eldre omsorg tilpasset deres eget språk og kultur. Til at samer over alt får tilgang til for eksempel psykologer og helsepersonell som forstår deres bakgrunn og kultur.

Vi kan også lykkes med å gi alle som er i de tradisjonelle samiske primærnæringene en fremtid. Sånn at vi har samiske fiskere, utmarksbrukere, bønder og reineiere med gode rammebetingelser om 100 år.

Kommisjonen har pekt på kraften i det samiske folket til å utholde fornorskningen. Det samiske folkets kraft til å reparere er stor. Alle har rett til å leve uten skam, og finne sin plass i det samiske fellesskapet.

Vi kan få til en ny daggry for Sápmi.