Røvingen av sjøsamenes ressurser

Når det gjelder sjøsamisk fiske er det også begått urett. Myndighetene behandlet våre fjorder som et terra nullius, som et hav ingen har rett til, områder som man bare kunne beslaglegge - selv om man i sjøsamisk rettsoppfatning hadde bruksrettigheter i saltvann, sånn som i ferskvann. Dette er en stor historisk urett.

Kategori
NSR
Forfatter
NSR
Dato
07.06.2023
NSR

Røvingen av sjøsamenes ressurser

Skrevet av: Sandra Márjá West (Gáiseguovllu válgabiire)

De siste dagene har vært ekstra tunge dager. Forrige uke overleverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget. Den er på nesten 700 sider og 760 personer har delt sine historier med kommisjonen. Jeg vet at det for mange har kostet mye for å fortelle. Og noen har ennå ikke fortalt. Rapporten gir et overblikk over fornorskningspolitikken, og hvordan den har innvirket på alle sektorer i samfunnet: landrettigheter, fiskerettigheter, reindrift, utdanning, kulturfeltet, i kirke, laksefiske, utmarksbruk, sosiale tjenester, helsetjenester, språkpolitikk og ikke minst på våre navn.

Mange har mistet sitt språk og identitet. Mange har også kjempet hardt for å ta den tilbake.

Rapporten inneholder sterke fortellinger som dokumenterer fornorskningspolitikkens innvirkning på det samiske samfunnet. Kommisjonen konkluderer med at fornorskningen har fungert i tråd med de målsettinger Stortinget og norske myndigheter hadde, og rapporten viser også at tiltakene for revitalisering av språk og kultur ikke har vært nok til å rette opp i det vi mistet, det vi ble frarøvet.

Mange har mistet sitt språk og identitet. Mange har også kjempet hardt for å ta det tilbake. Også min familie har en slik historie. Bestefar var samisktalende, men han lærte ikke mamma samisk, fordi samfunnet hadde fortalt ham at samisk ikke hadde noen verdi og heller ingen framtid. Mamma har gjort en stor innsats for å ta tilbake samisk språk og for at jeg skulle få samisk både hjemme og på skolen. NSR mener at alle som har tapt språk og kultur, må få mulighet til å ta tilbake identitet, tilhørighet, språk, historie, kofte og kultur, dersom de ønsker det. Uretten som er gjort må rettes opp.

Den grove uretten som er gjort mot sjøsamene må rettes opp,  og våre rettigheter må lovfestes.

Når det gjelder sjøsamisk fiske er det også begått urett. Myndighetene behandlet våre fjorder som et terra nullius, som et hav ingen har rett til, områder som man bare kunne beslaglegge – selv om man i sjøsamisk rettsoppfatning hadde bruksrettigheter i saltvann, sånn som i ferskvann. Dette er en stor historisk urett.

Kommisjonen skriver at frarøvingen av sjøsamenes rettigheter og ressurser er et av de mest alvorlige fornorskingstiltakene mot samisk kultur i nyere tid. Opprettelsen av nye fiskarlag, innføringen av ny fangstteknologi etter krigen og nye fiskekvotelover har kastet oss på land. Mange samiske fiskere har protestert mot dette i mange år, også NSR og Sametinget har protestert – men myndighetene har ikke hørt på oss. Vi sjøsamer har fått juridisk og folkerettslig støtte, men norske myndigheter har ikke tatt hensyn til våre rettigheter.

Vi venter fremdeles på oppfølgingen av Kystfiskeutvalget. Våre rettigheter til fiske er ikke avklart, samtidig opplever vi et sterkt press på våre fjorder fra havbruksnæringen, trålere og turistfisket. Den grove uretten som er gjort mot sjøsamene må rettes opp, våre rettigheter må lovfestes. Carsten Smith oppfordret sjøsamene til å bruke domstolen for å oppnå dette.

Kåfjorddommen i Høyesterett i 1985 er et klart eksempel på rettslig aksept av sedvanebruk i fjordene. Fjordfiskerne fikk her tilkjent kollektivt ekspropriasjonsrettslig vern og dermed krav på erstatning i forbindelse med kraftutbyggingen og påfølgende islegging av fjorden. Det er med andre ord etablert juridisk presedens for at sedvanerett til fiske i fjordene kan gå foran den allmenne læren om allemannsretten. Slike former for bruk vil kunne nærme seg privatrettslige rettigheter i enkelte tilfeller. (Sannhet og forsoning– grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskinner og skoginner, s. 576)