NSR leders tale til NSRs 48.landsmøte

Kjære delegater, sameforeninger, NSR-Nuorat, Sametingsgruppa, SOL, medlemmer, gjester, dere som følger streamen, kjære landsmøte, ráhkis olbmot!

Dette landsmøtet handler først og fremst om politikk og vår organisasjon er sametingspolitikkens áhkku. Ikke som i gamle og utdaterte – men som en vis grand old lady som har lagt hovedlinjene over 50 år for det som er den moderne politiske linja på Sametinget. Men vi er samtidig samepolitikkens unge og utålmodige sjel. Som bevegelse er vi en god allianse av både eldre generasjoner, voksne generasjoner og utålmodige yngre generasjoner. Det gjør oss unike i samepolitikken, og ikke minst er det det som gjør at vi klarer å fornye oss samtidig som vi kjemper for å beholde det vi har. Áhkkuen i oss husker hvor vi kom fra, og den unge rebellen drar oss ivrig mot fremtiden.

Nå er det storm rundt oss. Det kjenner vi godt. For å kunne håndtere det, må vi ruste oss selv. Det er så enkelt forklart som at dersom man er med folk på tur, og det blåser opp til uvær, da kan man ikke hjelpe andre på en god måte om man selv ikke har kledd seg godt nok eller har nok mat. Og det, kjære landsmøte, leder meg inn på et tema som vi har snakket mye om i ulike sammenhenger, nemlig livsgrunnlaget vårt: hva trenger vi for å leve i Sápmi?

I NSRs sin formålsparagraf står det blant annet at vi vil fremme og ha respekt for menneskets avhengighet av naturen. Og hvorfor er dette så viktig for NSR? Vi vet at uten naturen er vi ingenting. Våre forfedre brukte stjernene som kompass, de brukte vinden der vi i dag bruker gps, de kunne ut fra fargen på et fjell si noe om hvordan vær som var i vente, de hørte fuglene der vi i dag hører motorbåt og skuterlyd, de viste hvilken retning dyrene ville ta ut i fra erfaringsbasert kunnskap om hvordan været påvirket dyrene. Det er mye stille kunnskap gjennom erfaring, og kunnskap som ikke kunstig intelligens kan lære seg. Dette var en måte å leve på hvor man viste at tiden gir svar, og den kan man ikke skru opp i tempo. På denne måten fikk man kunnskap og erfaring med hvordan man skulle livberge seg i områder som kunne bli innstengt på grunn av dårlig vær og dårlig infrastruktur. Denne bruken og måten å ferdes i naturen på, eksisterer ennå idag, men den er stadig truet. Moderne hjelpemidler er så intelligente at du trenger snart ikke de eldres kunnskap for å ferdes trygt. Men like ustabil som isen er i disse tider, er dessverre også de tekniske hjelpemidlene. Derfor må vi kjempe for bedre teknisk infrastruktur. Er det en type naturinngrep som jeg i utgangspunktet er veldig positiv til, så er det utbygging av mobil og internettdekning i Sápmi. Vi må også sørge for at de tekniske hjelpemidlene som kommer, faktisk er brukbare for oss samer. Derfor er det min store tro at vi må ha mye fokus på KI-utviklingen de neste årene, og ruste oss politisk for det som kommer. Der er det også potensielt mange arbeidsplasser å hente for oss.

Vi vet at uten naturen er vi ingenting.

Men samtidig kan vi ikke stole blint på teknologien. Den kan ikke tilpasses all urfolkskunnskapen som vi besitter. Og la meg si det sånn – løsningen på at vi glemmer urfolkskunnskapen vår ligger heller ikke i å ukritisk utvinne mineraler og produsere strøm i Sápmi til all teknologien vi skal ha. For de som er mest opptatt av penger er nok det en løsning, men for oss som folk – og for naturen selv – er det ikke en særlig god løsning å rasere selve livsgrunnlaget vårt. Vi kan ikke legge opp til et kynisk overforbruk av ressurser hvor vi stjeler fremtiden til dagens unge og grunnlaget for samisk kulturutøvelse.

Dessverre er det slik at mye av denne kunnskapen om naturen og livet gikk tapt for mange da staten tok språket. Mye av kunnskapen om hvordan de faktisk levde eller hvor nøyaktig de bodde er også borte. Spesielt i sørsamisk område er det flere som ringer i alarmbjellan. Den grønne koloniseringen stresser oss. Heldigvis er det folk som Mattis Danielsen som jobber beinhardt for å synliggjøre det usynlige, men han kan ikke klare det alene. Jobben med å finne det som har vært gjemt må intensiveres før det forsvinner for alltid. Det er gjennom våre forfedres stier vi finner veien til fremtiden. Og det er gjennom pågangsmotet til våre ungdommer vi finner kraften til å bremse ned på det massive ranet av mark i det grønne skiftes navn.

2023 var året da statsminister Støre måtte ha samisk ungdom sin kraft for å endelig tørre å innrømme at staten Norge bryter menneskerettigheter. La det aldri være tvil om at NSR-Nuorat sammen med Natur og Ungdom og Ella Marie Hætta Isaksen sin kamp for menneskerettigheter, var årsaken til at denne innrømmelsen kom, og til at prosessen fikk fart. Sápmi er dere evig takknemlig og NSR er veldig stolt!

Vi kan ikke legge opp til et kynisk overforbruk av ressurser hvor vi stjeler fremtiden til dagens unge og grunnlaget for samisk kulturutøvelse.

Vi befinner oss nå på et arnested for NSR. På det første ordinære landsmøtet i Kárášjohka hadde NSR en resolusjon som gikk på fredning av Porsangerfjorden mot fiske med snurpere og trål. Nå 55 år senere er vi samlet her innerst i Porsangerfjorden, og situasjonen for fisket i havet er ennå mer kritisk. For 55 år siden sa NSR at det foregikk en ruinering av fiskeforekomstene i denne fjorden i likhet med mange andre fjorder i Finnmark. Denne ruineringen fortsetter ennå i dag med store fiskebaroner som frakter fisken vekk fra lokalbefolkningen. Også Sannhets- og forsoningskommisjonen har skrevet mye om hvordan fiskeripolitikken gikk ut over den sjøsamiske befolkninga. Man kan enkelt si at når sjøsamene ble kasta på land – så ble deres leveform ufrivillig fornorska. Og tenk på alle arbeidsplassene som har gått tapt, fordi Stortinget fører en fiskeripolitikk som gjør at sjøsamenes ressurser blir fisket opp og sendt langt ut av Sápmi for å bli foredlet. Det er ran – og det må ta slutt. Jeg sier som Beaska Niillas har skrevet i en god kronikk om temaet – at Arbeiderpartiet og Høyre har ansvar for dette. Dessverre også med god hjelp fra Senterpartiet, som har vært med på fornye denne politikken i denne stortingsperioden.

Vi kjemper uten stopp for en ny fiskeripolitikk som kan gi oss tilbake de frarøvede arbeidsplassene våre. Tenk på den fantastiske matforedlingsindustrien vi kan få på plass. Takk til vår kjære president Silje Karine Muotka som er den fremste motstemmen mot denne politikken, og i front når det gjelder å forme fremtidens mat- og opplevelsesbaserte næringsliv i våre områder. Vi trenger å legge forholdene bedre til rette for at våre gründere virkelig kan blomstre – og skape disse arbeidsplassene igjen. 

NSR har alltid vært opptatt av rettigheter.

NSR har alltid vært opptatt av rettigheter og hele vårt opphav kommer som et behov for å kjempe for rettighetene til sjøsamene. Hans Hansen kalte rovdriften på fjorressursene for et overgrep mot sjøsamene, og sammen med Peder Andersen var han med å stifte NSR.

Å gjøre laksesorgen om til lakseglede igjen – ja det er en stor prioritet for NSR.   

Men vi har ikke bare torskesorg i Sápmi. Vi har også stor laksesorg, som den gode filmskaperen Harry Johansen så effektivt har dokumentert for oss i sin dokumentar som kom i år. I tillegg er laksefisket i lakseelvene så truet at vi om noen år kan oppleve at elvesamer og sjølaksefiskere ikke lenger har noen grunnlag for sin kultur. Laksepolitikken vår på Sametinget er god, og jeg stolt over at våre folk på Sametinget har satt dette så behørig på dagsorden, og også gitt fast støtte til DeanuInstituhtta. Å gjøre laksesorgen om til lakseglede igjen – ja det er en stor prioritet for NSR.   

Leser man gjennom resolusjonene opp i gjennom årene er det merkelig at NSR endte opp med å bli kalt reindriftspartiet, når de fleste uttalelsene handlet om helt andre saker. Som denne resolusjon fra 1969: 

Landsmøtet henstiller til både Norske Storting og den norske Regjering at en i framtida utvider begrepet «same» og «samisk» i sin behandling av den samiske minoritet. For det første påpekes at den samiske befolkning ikke består utelukkende av reindriftssamer. Den reindriftsutøvende befolkning omfatter knappe 10 -ti- prosent av den samiske befolkning. For det annet er den samiske befolkning ikke konsentrert bare i Indre Finnmark, men bosatt også i kystdistriktene i Finnmark samt i Troms, Nordland, Sør- og Nord-Trøndelag og Hedmark. I samme forbindelse påpekes det at de hjelpetiltak som er iverksatt, og som også for framtida må betraktes som nødvendige, ikke begrenses til å gjelde bare den reindriftsutøvende del av befolkningen i Indre Finnmark, men settes inn for hele det samiske bosettingsområde i den utstrekning det er nødvendig.

Man skulle jo kanskje tro at et parti på sametinget og fylkestinget har hentet inspirasjon fra oss.

Kjære landsmøte, det har blitt mange realiteter det siste året, og det takket være rapporten til Sannhet- og forsoningskommisjonen. Den ga oss svart på hvit mye av det vi allerede vet, men det var også forferdelige historier som man ikke hadde hørt om før. En av disse er hva som skjedde på Plassje/ Røros, hvor samiske barn fra fattige familier ble tatt fra foreldrene og slekta si. På denne måten skulle de fornorskes og oppdras. Bortsetting av samiske barn, med hjemmel i “fattigloven” som sa at barna kunne tas fra foreldrene når “foreldrenes sæder, forstand eller helbrede beskaffenhed tilsa at de ikke kunne ha barn.” Dette pågikk i over 20 år.

Jeg leser fra rapporten om hendelser fra 1811:

Voldsbruken i det sørsamiske området kulminerte ved Dalsjøen på Gauldalsvidda i Os i Østerdalen i 1811, da fire samiske reindriftsfamilier og deres reinflokker ble overfalt av bevæpnede bønder fra Os og Dalsbygda, som hadde til hensikt å «jage Finnerne bort». Saken ble anmeldt og kom for retten. I retten forklarte lensmannen at samene «havde nedsadt sig ulovlig her nordi derfor maae heele Bygda være samholdig og skjøte dem derifra». Under ledelse av en bonde, som selv hadde utmarksslått i området, dro 40–50 mann til samenes gammer, de fleste bevæpnet med gevær.  

Landsmøte, dette, dere, er områdene som staten har sett ut som erstatningsbeite for reindrifta på Fosen. Hvis dette blir realiteten mener jeg staten må sørge for at det er de som tar skiten og ikke Fosen-samene eller Røros-samene som har gått gjennom nok.

Staten gjør jo en del ting vi kan synes er både historieløst og kunnskapsløst. Men noen ganger er de i så knipe at de innfrir andre ting som vi har jobbet for. Som for eksempel at det skal bli lettere å felle rovvilt i reinbeitedistrikt, hvor det er vindturbiner vel og merke, og da landbruks- og matministeren stod presset inn et reingjerde på Čorgaš, kunne han meddele at de innfrir stipend og nedskrifing av lån. Det har NSR jobbet med lenge for å få til. Dette ble en glad-sak som gjorde at han slapp å prate om at grunnlaget for deres reindrift i Čorgas er i ferd med å gå under pga elektrifiseringen av Melkøya. Ministrer bør kanskje oftere besøke samiske næringer som de truer med å legge ned.

Det skapes en lengsel og tristhet når man skjønner at det finnes en historie om ens forfedre som man aldri vil kunne ta del i.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport har personlig gitt meg en oppreisning, fordi nå står det svart på hvitt det som jeg har ant har foregått. Man kjenner på et vis en slags nærhet til egen historie og opphav, og nærhet til forfedrene. Man kommer selvfølgelig ikke unna å tenke på hvem man ville vært om ikke fornorskningen kom. Og med det skapes en lengsel og tristhet når man skjønner at det finnes en historie om ens forfedre som man aldri vil kunne ta del i. Derfor ble det for meg en åpenbaring og frihetsfølelse når jeg endelig kunne lese Áillohaš på samisk. Det samiske språket har for meg vært min inngang til å kunne forstå den samiske tankemåten bedre. Samisk er ikke mitt morsmål, men det er mitt hjertespråk.

Det samiske språket har for meg vært min inngang til å kunne forstå den samiske tankemåten bedre.

Jeg har noen såre minner fra min barndom. En av dem var da jeg i en konfirmasjon måtte forsvare overfor mine slektninger om hvorfor mine venner var i Tromsø og skjemte seg ut med vrengte kofter mot Finnmarksloven. Og da en av mine slektninger som jeg så opp til, sa til meg at hun ikke skulle komme på min konfirmasjon om jeg skulle ha kofte. Jeg konfirmerte meg i en grønn nordlandsbundad som jeg arvet etter min mor. 

I min reise til min samiske identitet har det vært viktig å kjenne til historien vår, og ikke minst har det vært viktig at jeg har hatt likesinnede rundt meg som har gitt meg lov til å være den samen jeg er. Først var det Stuornjárgga sámenuorak, deretter IBSS og Márkomeannu. Jeg unner ingen å skulle få sin slekt gransket i media, og jeg mener at det ikke gjør annet enn å gjøre oss mer usikker enn stolt som same. Det er heller ikke oppbyggende å lage merkelapper på andre eller ennå verre; kategorisere hverandre. Dette gjør vi heldigvis ikke i NSR, og det er styrkende å vite at her i dag er folk som respekterer og anerkjenner både meg og deg for den samen vi er. 

NSR har 25 sameforeninger over hele landet. Og det må jeg si; dere er kjempe viktige støttespillere for revitalisering og bevaring av samisk språk, kultur og identitet. Dere skaper trygge arenaer gjennom de ulike møteplassene dere har. Jeg må trekke fram noen jubilanter også. På Mjøsa har Sisdajven Saemien Siebre/ Innlandet sameforening feiret sine 15 år. De har jobbet mye for å synliggjøre det samiske i sitt område, og det merkes. Vi har feira 60 år sammen med Guovdageainnu Sámiid Searvi (GSS). Det er sameforeninga som har vært en viktig initiativtaker for det kulturlivet vi i dag får oppleve gjennom blant annet Sámi beassaš festivála og Sámi grand prix. GSS er også lokallaget til to av våre tidligere sametingspresidenter, Ole Henrik Magga og Aili Keskitalo. Vi har også feiret NSRs største lokallag, som ble hele 75 år, og det er ingen ringere enn Oslo Sámiid Searvi/ Oslo sameforening (OSS). De har gjennom tidene hatt en særdeles viktig rolle for samene i Oslove, og til jubileet kunne de også feire at de har fått mange nye medlemmer dette året.

Sameforeningene er kjempe viktige støttespillere for revitalisering og bevaring av samisk språk, kultur og identitet.

Kjære landsmøte, med våre forfedres språk og kunnskap i hjertet er vi en nymorderne grand old lady som skal fortsette å være áhkkuen for alle inn i fremtiden. Vi får stadig nye støttespillere, og i fjor satte vi ny medlemsrekord, som er en viktig påminner om at vår jobb betyr mye for mange. Vi skal ha fisken tilbake og mølja på bordet. Vi skal fortsette å jobbe for vårt folks livsgrunnlag og rettigheter. ČSV!