Kriseteam mot konsekvensene av egen politikk

Kronikk av Paul Bendikk Jåma, førstekandidat til Sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund (NSR) i sørsamisk valgkrets.

Røyrvik kommune har nå aktivert sitt kriseteam.

Ikke på grunn av en ulykke. Ikke på grunn av en naturkatastrofe. Men fordi de vet at vedtaket de selv har fremmet og fått gjennom, kan oppleves så belastende at det utløser behov for krisehjelp.

Ironien er slående. Kommunen ber om forståelse – samtidig som de overser det som burde være åpenbart: Reindrifta er presset til det ytterste, og godkjenningen av Joma gruver er et alvorlig inngrep i både livsgrunnlag, rettigheter og kultur.

Dette sier noe grunnleggende om hvordan rettighetshavere i reindrifta behandles i praksis. Først kommer reguleringsplanen, uten at det gjennomføres reelle konsultasjoner. Så fattes vedtaket før konsultasjonene er avsluttet. Så kommer løftene om utredninger og «dialog» etterpå. Og nå: tilbud om krisehjelp.

Det er som å sparke noen i leggen, og så å tilby dem førstehjelpskurs mens de ligger nede.

Kriseteamet tilbyr samtaler, hjemmebesøk og fellesskap. På papiret kan det virke omsorgsfullt. Men man må spørre: Hva sier det om kommunens egen politikk når de samtidig ser behov for krisehjelp til dem som er berørt?

At beslutningen oppleves dramatisk i reindriftsmiljøene er ikke vanskelig å forstå. Dette handler ikke bare om følelser – men om reelle konsekvenser, varslet og dokumentert gjennom flere uavhengige utredninger. Sametinget, reindriftsutøvere og sørsamiske organisasjoner har i årevis pekt på hva dette inngrepet vil bety.

Ved å sette inn kriseteamet signaliserer kommunen indirekte at alvoret er forstått. Likevel velger de å fortsette, uten vilje til å rette opp prosessen. Det er ikke ansvarlig, og det bygger heller ikke tillit.

Det mest påfallende – og samtidig det absurde – er at dette oppleves som en slags velvilje fra kommunens side. At det å anerkjenne smerten etter inngrepet er nok, så lenge man setter opp et kriseteam. Men vi trenger ikke trøst. Vi trenger rettssikkerhet.

Reindrifta i Røyrvik trenger forutsigbarhet, tilgang til beite og trygge trekkruter. Den må sees for det den er – en bærende næring og en del av kommunens fremtid, ikke et hinder. Samer skal ikke reduseres til noen man sender kriseteamet til når prosessene svikter. Vi er medborgere med rettigheter. Når disse rettighetene tråkkes over, holder det ikke med oppfølging i etterkant. Det som trengs, er en annen politikk.

Hvis det virkelig er forståelse for hvor belastende dette er, så burde kommunen og staten vise det i handling, ved å ta innsigelser på alvor, følge lovpålagte konsultasjonsprosesser, og sikre at utvikling skjer uten å ofre urfolks rettigheter.

Inntil det skjer, står vi igjen med et paradoks: Røyrvik kommune tilbyr krisehjelp, for en krise de selv har utløst og aktivt bidrar til.