Noen forventinger til oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport

Skrevet av Maren Benedicte Nystad Storslett, parlamentarisk nestleder for NSR Sametingsgruppe

Det er knyttet store forventninger til oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, etter flere års arbeid med historisk kartlegging av norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner, samt ettervirkninger av fornorskingspolitikken.

Samtidig er det også en del som er bekymret for at rapporten ikke fører til reelle endringer, at den ikke blir fulgt opp og blir liggende i en skuff. Vi i NSR forventer at statlige myndigheter tar rapporten og dens innhold på alvor, og sammen med det samiske samfunnet jobber for reparering av fornorskingens konsekvenser, og dermed også for en forsoningsprosess.

Én av de åtte sakene som Sametinget skal behandle handler om de menneskelige konsekvenser av fornorskningen. Rapporten tydeliggjør mange av de alvorlige menneskelige lidelsene som følge av fornorskningen og rasisme, og ettervirkningene av fornorskningen. Sentrale temaer inkluderer tap, vold, uhelse, diskriminering, traumer, skam og følelse av mindreverd. Det er svært alvorlige historier, som virkelig gir et klart bilde av alvorlighetsgraden av det som har skjedd, og samtidig fortsatt skjer i dag. Samtidig er det viktig å understreke at mange av fortellingene også omhandler motstand og mestring.

NSR støtter forslagene kommisjonen fremmer, om blant annet tiltak mot samehets og rasisme, utvikling av samiske helsetilbud, søkelys på de psykiske konsekvensene av fornorskning og diskriminering, tiltak mot vold, selvmordsforebyggende arbeid, forskning og videre kunnskapsutvikling. Samt behovet for en ny organisering av de samiske spesialhelsetjenestene, og behovet for videre forskning på sammenhengene mellom fornorskning og uhelse i dagens samfunn.

Samtidig som rapporten utgjør en betydelig dokumentasjon av fornorskningen og dens konsekvenser på individer og samfunnet, så er det nødvendig å understreke at rapporten ikke gir et fullstendig bilde av all uretten som er gjort. Ikke alle personlige historier er blitt fortalt, mange av de som har opplevd fornorskningen har allerede forlatt oss og ikke alle har vært klar for å dele. Kommisjonen har heller ikke kunne beskrive alle geografiske områder og konsekvensene der like grundig.

Dermed må vi ta høyde for at det i fremtiden kommer ny kunnskap og innsikt. Så man kan ikke se på Sametingets og Stortingets behandling av rapporten som noe avsluttende arbeid. Det er bare begynnelsen på et langt og krevende arbeid med å reparere konsekvensene av fornorskning og kolonialiseringen av Sápmi. Behandlingene må heller ikke sette begrensninger for det reparerende arbeidet, men være en begynnelse.

Jeg håper at mange i det samiske samfunnet deltar i debatten og kommer med sitt syn for arbeidet med forsoning. Jeg håper også flere ungdom og unge voksne deltar i debatten, da vi er underrepresentert i rapporten men fornorskningen har også påvirket vår generasjon. Jeg håper, og forventer, at innholdet i rapporten blir tatt på alvor, spesielt av majoritetssamfunnet og norske myndigheter som står ansvarlig for fornorskningen. Jeg forventer å se radikale endringer og et reelt arbeid for å jobbe for reparering. Det er først etter det, at vi virkelig kan starte arbeidet med forsoning.