Når staten setter makt foran kunnskap i Tanaelva

Kronikk av Jon Christer Mudenia, 1. kandidat for NSR i Østre valgkrets

Forvaltningen av Tanaelva blir svekket, ikke styrket, når tradisjons- og urfolkskunnskap settes til side.God forvaltning trenger både tall og erfaring. Uten begge halter beslutningene. 

I Tanaelva har staten gjentatte ganger tilsidesatt tradisjonskunnskapen. Ikke fordi den er irrelevant, men fordi den ikke passer inn i forskningsmodeller. Urfolkskunnskap beskrives ofte som subjektiv, uensartet, eller «ikke etterprøvbar». Den møter en målestokk den aldri var ment å passe inn i, som om den må imitere forskning for å bli tatt på alvor. 

Samtidig vedtar staten strenge tiltak basert på mangelfulle data, antagelser og føre-var-holdninger, uten å kreve den samme dokumentasjonsstandarden for seg selv. Staten kan innføre drastiske tiltak basert på usikre modeller. Men når tradisjonskunnskap bygger på hundreårige observasjoner, blir den avfeid. Da er det ikke lenger kunnskap det handler om.Da handler det om makt. 

Uenighet blant lokalbefolkningen brukes som bevis på at tradisjonskunnskap ikke er pålitelig. Men når var sist forskning talte med én stemme? I vitenskapen er uenighet en styrke. Hvorfor blir det en svakhet når det kommer fra folk som har levd med elva hele livet? 

Tradisjonskunnskap er ikke synsing. Det er systematisk, langvarig og stedsspesifikk erfaring. Det er observasjoner gjort over tid, i kontekst, av mennesker med et liv av innsikt i ryggen. 

Når staten overser den, mister den ikke bare tillit, den mister reell kunnskap. 

NSR mener at tradisjons- og urfolkskunnskap skal ligge til grunn for forvaltningen av Tanaelva og -vassdraget, ikke skyves til side. Her skal også sjølaksefiskernes urfolkskunnskap være en naturlig del av en helhetlig forvaltning av Tanavassdraget. Lokalbefolkningen skal ha reell myndighet, slik Tanaloven og ILO 169 forutsetter. Vi vil sikre at erfaring, tradisjonskunnskap og urfolkskunnskap sidestilles med forskning

Tanaelva trenger ikke mer maktpolitikk forkledd som vitenskap. Den trenger en forvaltning som lytter til både tallene og lokalbefolkningen.