Forsvinner duodji, forsvinner identiteten

Kronikk av Synne Mathisen Ratikainen, 4. kandidat til Sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund (NSR) i Østre valgkrets. Foto: Kris Micallef

Det begynte egentlig ganske enkelt: Koftene mine begynte å bli slitt, og nye kofter er dyre. Jeg tenkte at hvis jeg lærte å sy selv, kunne jeg i det minste reparere dem jeg hadde, og kanskje få alle koftedrømmene mine til å bli virkelighet.

Så jeg meldte meg på kurs, og siden da har symaskina mi alltid stått framme hjemme i Vadsø. Rundt meg er det tøy, bånd, garn og en hel haug med bestillinger.

Det var aldri planen. Jeg var den eneste i klassen som ikke tok sysertifikat, og jeg hadde aldri tenkt at jeg kom til å leve av å sy kofter. Men på kurset åpnet dørene seg, og plutselig var jeg en av få på min alder som faktisk syr kofter for andre.

Og jeg er ikke alene. Det skjer noe nå. Flere unge lærer seg å veve, sy, frynse og lage belter. Vi tar tilbake en del av kulturen vår. Ikke fordi noen ber oss om det, men fordi vi vil. Fordi det føles viktig, riktig og meningsfullt.

Flere og flere på min alder deltar på kurs arrangert av ildsjeler og organisasjoner, ofte med støtte fra Sametinget. Men den støtten står nå i fare. Noen politikere snakker om å “kutte litt her og der”, som om det ikke betyr noe om tradisjonene våre blir ført videre til nye generasjoner.

Men det gjør det.

Når noen kutter i støtten til duodjikurs, kutter de rett inn i noe vi unge har brukt år på å finne tilbake til. Dette er ikke bare en hobby, det er arven vår, identiteten vår, tilhørigheten vår. Vi trenger ikke færre muligheter til å lære duodji, vi trenger flere.

Flere kurs, flere lærere, flere møteplasser der vi kan lære av og med hverandre.

Jeg har sett hva det betyr å mestre duodji. Å kjenne igjen mønstre fra slekta. Å sitte sammen, lære sammen, le sammen, og noen ganger rekke opp alt og begynne på nytt. Det gjør noe med oss. Det bygger stolthet og tilhørighet. Det gir folk et språk de ikke alltid har hatt før.

Derfor stiller jeg til valg for NSR. Fordi jeg vil kjempe for mer duodji, ikke mindre.

Duodji er forsoning. For mange er kofta det fineste plagget de eier. Den bærer historien, tilhørigheten og identiteten. Den sier hvem du er, uten at du trenger å forklare deg.

På Sametinget vil jeg jobbe for flere kurs. For at flere duojárat får videreføre kunnskapen sin, og for flere unge som får kjenne gleden av å lage noe selv, og kjenne at “dette er mitt”. 

Jeg vil at duodji og samisk kultur skal være en motor, ikke et sidespor. Og at du ikke må være avhengig av å ha en duojár i familien for å få muligheten til å lære, det skal være tilgjengelig for alle som vil.

Fordi retten til å kjenne seg hjemme i sin egen kultur ikke skal være et privilegium, men en selvfølge.