Lagmannsretten ga staten medhold. Gir vi opp?

Govven: NSR / Sveinung Eide Hansen

Lagmannsretten ga staten medhold. Gir vi opp?

Svaret er ganske enkelt: Nei. Anke eller ikke anke, vi gir ikke opp kampen, for kostnaden ved å gi opp er altfor stor. 

Vi står sammen med de samiske rettighetshaverne og lokalbefolkningen som risikerer å få naturen og livsgrunnlaget sitt rasert. Dette handler om fremtiden til alle som bor og lever her.

Mánočalbmi-erklæringen fremhever FNs Naturavtale, som slår fast at urfolk har rett til å delta i forvaltningen av naturen. Vi skylder våre etterkommere å kjempe for fremtiden deres, slik våre forfedre og formødre kjempet for vår.

Vi står ikke med lua i hånda for å beklage at vi kjemper for vår egen fremtid. Vi har heller ingenting å beklage når vi kjemper for å få rettighetene våre klarlagt.

Hva er egentlig Melkøya-saken?

Da regjeringen vedtok at Hammerfest LNG* (Melkøya) skulle elektrifiseres, skapte vedtaket et enormt behov for kraft. Og den kraften må komme fra et sted. Det kan bety store nye naturinngrep på fastlandet, som kan ramme reindrifta, fisket, samisk kultur, naturen og lokalbefolkningen hardt.

Melkøya-saken handler om retten til å bli hørt og få være med så tidlig at vi faktisk har mulighet til å påvirke viktige beslutninger som kan endre naturen, levebrødet og fremtiden vår for alltid.

*LNG = Liquefied Natural Gas, flytende naturgass

Hvorfor gikk Sametinget til retten?

Fordi vi mener at Sametinget (og evt. rettighetshavere) skulle vært konsultert før regjeringen tok beslutningen om elektrifisering. Ikke bare om kraftverkene og kraftlinjene som eventuelt kommer etterpå, men om selve beslutningen som skaper behovet for mer kraft og legger til rette for nye naturinngrep.

Vi mener at konsultasjonsretten innebærer at vi skal få mulighet til å påvirke før de store beslutningene tas. Hva er denne retten verdt hvis staten allerede har bestemt at naturinngrepene skal skje, og de berørte blir redusert til dirigenter som får peke ut hvor det kan graves, bygges og ødelegges?

Målet med rettssaken er å få slått fast når statens plikt til å konsultere faktisk begynner. Skal vi bli hørt før de avgjørende beslutningene tas, eller først bli hørt når staten har bestemt at de skal gjennomføres?

Konsultasjon før eller etter en stor beslutning er selve kjernen

Lagmannsretten har gitt staten medhold. Vi tar dommen til etterretning, men mener at den ikke gir et godt nok svar på hva konsultasjonsplikten skal bety i praksis.

Når i en sak skal staten begynne å konsultere?

Konsultasjoner kan ha en forebyggende effekt. Å bli hørt på et tidlig tidspunkt gjør at nødvendige fakta, utfordringer og behov blir belyst og diskutert. Det er under konsultasjonene man kan oppnå en felles forståelse og finne løsninger alle kan leve med. Konsultasjoner på et sent tidspunkt skaper verken felles forståelse av fakta eller løsninger alle kan leve med. Følgende eksempel illustrerer dette.

Tenk deg at du får innkallelse til fastlegen. Legen har allerede bestemt at du skal behandles for høyt blodtrykk. Du kan være med og diskutere hvilken medisin, men ikke om det er nødvendig med medisiner i det hele tatt.

Er høyt blodtrykk et problem i utgangspunktet, eller bare noe legen forventer ut fra nasjonal statistikk? Hva har gått tapt av alternative utredninger og løsninger når involveringen skjer helt på slutten? Hvilken verdi har da retten til å bli hørt når den viktigste beslutningen allerede er tatt?

Det er nettopp dette som er problemet i Melkøya-saken. Staten har allerede bestemt at Melkøya skal elektrifiseres med et påfølgende kraftsug som må dekkes. Lagmannsretten mener at staten kan utsette konsultasjoner helt til hver enkelt kraftutbygging skal behandles. Men da er beslutningen som skapte behovet for all denne kraften, allerede tatt.

Hva betyr dommen for folk som bor og lever i Finnmark?

Se for deg Finnmark om 10 eller 20 år. Ett vindkraftverk her, en kraftlinje der, nye veier, anleggsområder og andre inngrep. Hvert prosjekt vurderes enkeltvis, men til slutt kan vi sitte igjen med et helt lappeteppe av naturinngrep. Naturområder som tidligere hang sammen, blir stykket opp, og naturen som reindrifta, fisket og lokalbefolkningen er avhengige av, blir stadig mindre.

Hvem skal ta ansvar for summen av alle naturinngrepene hvis staten bare vurderer ett inngrep om gangen?

Dette angår ikke bare samiske rettighetshavere, det angår oss alle som har vårt hjem, vårt liv og vår fremtid knyttet til naturen i Finnmark. Selv om konsultasjonsretten er en særskilt samisk rettighet, vil de fremtidige naturinngrepene berøre alle som bor og lever her.

Når det gjelder naturen, som er selve livsnerven for folk i Finnmark, har vi ikke råd til å være etterpåkloke. Når naturen først er ødelagt, kan det være for sent å rette opp skadene.

Hva skjer hvis vi gir opp?

Da godtar vi i praksis statens og lagmannsrettens tolkning av når konsultasjoner i en sak skal starte. Å gi opp betyr å godta at staten kan ta store beslutninger som påvirker vår fremtid, uten å konsultere oss før beslutningene tas.

Det er nettopp dette vi mener er problemet. Konsultasjonsretten skal gi oss mulighet til å påvirke beslutninger som berører oss. Den skal ikke bare gi oss rett til å si vår mening når beslutningene allerede er tatt.

Hvis vi gir opp denne kampen, setter vi naturen og egen fremtid på spill. Da kan staten fortsette å ta store beslutninger om fremtiden vår uten å involvere oss.

Govven: NSR / Sveinung Eide Hansen