Som et forsonende tiltak: Styrk reindriftens innsigelsesrett

Denne uken blir Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport behandlet ved Sametingets plenum. Kommisjonsrapporten er fordelt i 5 pilarer om forskjellige temaer. Sametinget har sett behovet for å legge til et 6. tema: Næringer. For enkelte i de reindriftssamiske miljøene har det vært vanskelig å se for seg en forsoning, med tanke på de mange pågående sakene som påvirker reindriftas næringsgrunnlag. Hvordan forsone seg med noen som stadig forsøker å bygge ned og ødelegge våre beiteområder, reinens livsgrunnlag, er et vanskelig spørsmål. 

Som om det ikke var nok med de allerede eksisterende sakene, så ser vi igjen frykten for nedbygging av beiteland bre seg, denne gangen er det området rundt Sieiddeduottar i Porsanger og dens brukere i Skuohtanjárgga siida som får unngjelde. Det er ikke til å stikke under en stol at det er hardt press på beitedyrsnæringene, der man i mange tilfeller settes opp mot energiaktører, myndigheter og i noen tilfeller medborgere. 

I et av Sametingets forslag til tiltak under sak 012/24 Sannhet og forsoning – Næring presiseres det at det å sikre arealgrunnlaget for reindrifta er det mest sentrale grunnlaget for at reindrifta kan fortsette som næring. En del av det å sikre arealgrunnlag handler om å gi reinbeitedistriktene den administrative kapasiteten de har behov for, noe som er helt legitimt all den tid de opplever et så sterkt press på sine beiteområder. 

De som til daglig jobber med rein er trent opp til å jobbe med rein, kjenne reinen, vite hvordan navigere seg i områder og vite hvordan tradisjonskunnskapen føres videre. De er ikke jurister, de kan ikke forvaltningsloven opp ned og utenat, men de kan reinmerke og de kjenner reinen sin og vet hva reinen trenger. Det er heller ikke alle reinbeitedistrikt som har medlemmer av distriktet som har en juristutdanning og som har mulighet til å bruke av sin fritid til å kjempe for sine rettigheter til å utøve sin kultur. 

I tillegg til å styrke reinbeitedistriktenes administrative kapasitet, utover de ekstra bevilgningene som fulgte med reindriftsavtalen 24/25, ser jeg helt klart at reindrifta har behov for et innsigelsesinstitutt. I dag er det Sametinget som må bruke store deler av sine ressurser på å gi innsigelser i arealsaker som påvirker reinbeiteland. Samtidig ser man at Sametinget med sine knappe ressurser ikke strekker til i alle saker.

Områdestyrene som i 2013 ble avviklet og der deres mandat og oppgaver ble overført til Statsforvalteren har i ettertid vist seg å ikke være til det beste for reindrifta. Det som har skjedd er at staten har tatt i fra reindrifta sin innsigelsesrett og gitt den til staten selv ved s

Statsforvalteren. I møte med reineiere kommer det også fram at Statsforvalteren ikke klarer å stille med like sterk reindriftfaglig tyngde som områdestyrene klarte. Det syns jeg er synd. 

Sikre innsigelsesretten vil være et nødvendig grep for å styrke næringa i sin helhet, og som et forsonende tiltak å få tilbake et innsigelsesinstitutt med liknende mandat som områdestyrene hadde. Områdestyrene samlet god og solid reindriftsfaglig og administrativ kompetanse på en plass og fungerte som god støtte og som sikkerhetsventil for reindrifta i mange saker, og spesielt utbyggingssaker.

Det minste som staten kan gjøre, i en tid med økt trykk på beiteområder, er å gi reindriftsnæringen tilbake innsigelsesretten i form av et eget innsigelsesinstitutt. Når byggesakene i dag blir kastet i fanget på distriktsstyrene finnes det ingen andre organ, så er reindriften prisgitt av at Statsforvalteren og Sametinget benytter innsigelsesmyndigheten. Å jobbe mot investorer, utbyggere og til og med ansvarlige myndigheter alene, er for et reinbeitedistrikt en kamp som med tiden vil gå på helsa løs.