Minneord for Henry Annar Svein Minde

Henry vokste opp i et fornorsket sjøsamisk miljø og bar med seg den erfaringen inn i livsverket sitt. Nettopp derfor forsto han dypet i fornorskingen, ikke bare som politikk, men som levd liv. Senere ble han professor i historie ved Universitetet i Tromsø, der han i flere tiår formidlet samisk og urfolks historie til nye generasjoner.  

Gjennom forskningen gjorde Henry det som ofte er det vanskeligste, nemlig å få majoritetssamfunnet til å se. Hans arbeid om fornorskningspolitikken, kjent for mange gjennom «Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger?» er blitt et standardverk, hyppig brukt i både skole, forvaltning og offentlig debatt. Det satte begreper på uretten, men også spor i retning forsoning. At Sannhets- og forsoningskommisjonen trakk på Henrys arbeider i sitt kunnskapsgrunnlag, sier mye om tyngden i innsatsen hans.  

Henry løftet også den samiske saken inn i et globalt perspektiv. Som bidragsyter og redaktør i sentrale verk om urfolkspolitikk og selvbestemmelse viste han hvordan vår kamp står i slektskap med andre urfolks kamp og hvordan kunnskap, rettigheter og kultur henger sammen. Han bidro blant annet til bøkene Indigenous Peoples: Resource Management and Global Rights og Indigenous Peoples: Self-determination, Knowledge and Indigeneity.  

For NSR var Henry mer enn en forsker. Han var en medarbeider, en drivkraft og en brobygger. Alta-aksjonen bar ham inn i organisasjonsarbeidet, og i en periode ledet han NSRs lokallag i Tromsø. Da Sametinget kom i gang, stilte han opp som vararepresentant i de første periodene  og løftet forslag og saker i salen. 

Det var typisk Henry å stå midt i møtet mellom arkiv og aktivisme. Han analyserte Altasaken med en klarhet som fremdeles veileder oss. Striden ved Alta var ikke bare en lokal konflikt, men en del av en større urfolks- og rettighetskamp. Den erkjennelsen har preget norsk offentlighet, og den har styrket vår bevegelse.  

Mange av oss vil minnes Henry for hans raushet. Døra sto alltid på gløtt. Han delte generøst av tid, tekster og tanker, og han lyttet. Også når vi var uenige. Unge studenter, politikere og erfarne aktivister fant alle en samtalepartner i ham. Slik skapte han ringvirkninger som ikke lar seg måle. Mennesker som våget å stå i det, organisasjoner som ble klokere, og et samfunn som flyttet seg.

Henry lærte oss at historie ikke bare er noe vi har,  det er noe vi gjør. Vi lover å fortsette arbeidet, med den samme kombinasjonen av klarhet og omtanke som du viste oss.

I takknemlighet lyser vi fred over hans minne.