Sorgen over et språk jeg ikke fikk lære

Det er en stille sorg jeg bærer på. En sorg som ikke alltid vises, men som sitter dypt. Jeg fikk aldri lære mitt eget språk som barn. Sørsamisk, språket som kunne vært mitt første, mitt naturlige og mitt nære. Det ble i stedet noe jeg måtte lete etter som voksen.

Det var ikke foreldrenes skyld. Ikke besteforeldrenes heller. Mange av dem ble fratatt språket sitt med makt, skam og systematisk fornorskning. Da de selv ble foreldre, var det tryggere å tie. Å ikke lære bort samisk ble sett på som å gi barna en lettere vei.

Men konsekvensene kjenner vi på i dag. Det å vokse opp uten språket sitt, uten muligheten til å tenke og føle på sitt eget morsmål, setter spor. Jeg kjenner det hver gang jeg hører noen snakke sørsamisk og jeg ikke forstår. Jeg kjenner det når jeg prøver å lære, men snubler i uttale og grammatikk. Jeg kjenner det i tomrommet mellom meg og en kultur jeg hører til, men som språklig sett står et skritt unna.

Dette er ikke bare en individuell erfaring. Det er en kollektiv sårhet som mange sørsamer bærer. Når man fratas sitt språk, fratas man også en del av sin identitet, sine røtter og sitt verdensbilde.

Jeg skriver dette ikke for å klage, men for å synliggjøre. For å minne om at det fortsatt ikke er lagt godt nok til rette for at barn i dag skal få lære sørsamisk, i barnehager, på skolen, gjennom lærerutdanning, gjennom digitale hjelpemidler. Det finnes vilje, men ikke nok system, ikke nok støtte, ikke nok språkkompetente lærere.

Vi sørger over det vi mistet. Men vi må også kjempe for at neste generasjon ikke skal måtte bære den samme sorgen.

UNESCO omtaler sørsamisk språk som et truet kommunikasjonsmiddel på verdensarvlisten. Men for oss er det langt mer enn det. Språket er en livsnerve – bærer av identitet, tilhørighet og kultur. Ordene jeg ennå ikke forstår, rommer det som kunne vært mitt. Og det er aldri for sent å gi barna det vi selv ikke fikk.

Derfor kjemper jeg for at barna våre skal få vokse opp med sørsamisk som en selvfølge. Ikke som noe de må lete etter senere. Ikke som et savn. Og derfor stiller jeg til sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund (NSR), som hver dag arbeider for å bedre vilkårene til det sørsamiske språket. 

I 2023 kom Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som dokumenterte nettopp hvor stort språktapet både i faktisk forstand og som sorg over tapt språk. Vi i NSR lover å jobbe utrettelig for at det tapte skal repareres, og at myndigheter på alle nivåer skal være med på det. Vi lover at dere skal bli hørt av Sametinget når dere kjemper for sørsamisk språk, og at Sametinget skal kjempe for dere. 

Min dypeste motivasjon er at det ikke skal gjøre vondt å snakke språket sitt. Det skal føles som å komme hjem.