Sannhet og forsoning – la oss gå stiene sammen

Av Beaska Niillas, parlamentarisk leder i NSR. 

Det samiske samfunn på norsk side av Sápmi skal denne uka ta fatt på de første stegene mot reparasjon og forsoning med fortiden, i nåtid, og videre inn i fremtiden. Sametinget behandler til sammen åtte saker, som alle tar for seg hver sine felt av den omfattende rapporten som i fjor sommer ble ferdig.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har gjort et enormt og viktig arbeid, og mange hundre mennesker har delt sine personlige historier og tårer. Rapporten dokumenterer kjente og ukjente sider av fornorskningspolitikken og konsekvensene av den.

Alle historiene som mennesker har delt, med håp om at endring kan skje, vil vi her anerkjenne og behandle med respekt i den videre oppfølgingen. Vi er fornøyde med at staten Norge, ved å opprette Sannhets- og forsoningskommisjonen, erkjente at det har og at det fortsatt blir begått urett.

Dette vil være Sametingets første behandling av kommisjonsrapporten. Men det er åpenbart at det er behov for flere behandlinger og oppfølging i tiden som kommer. Det er et omfattende arbeid, og en stor oppgave, men vi er innstilte på at det er mulig å endre situasjoner, lege sår og reparere noe av uretten som er gjort mot det samiske folk, så lenge både det samiske og norske samfunnet settes i stand til det.

Dette krever innsats, både i form av vilje til endring, anerkjennelse av historien og aksept for at mange av fornorskningspolitikkens mekanismer og strukturer fremdeles er høyst reelle den dag i dag.

Kommisjonen pekte også på noe vi alle kan kjenne litt ekstra på – fornorskningen påvirker fortsatt oss alle. Både samer og ikke-samer møter strukturer, fordommer og systemer som bærer preg av århundrer med hard fornorskningspolitikk. Hva gjør det med et menneske, en familie eller et lokalsamfunn når så mye av grunnmuren i ens identitet og tilhørighet knyttes med skam over mange generasjoner?

Mye som kom fram er kjent for samene, men kommisjonen dokumenterte også sider ved fornorskningen som var relativt ukjente for samfunnet. Vi må også erkjenne at det nok ikke er alle sår som kan gro, men vi må forsøke å lege dem så godt det lar seg gjøre.

Vi kan også ta inn over oss at samfunnet som helhet har lidd under fornorskningspolitikken, ikke bare samene. Majoritetssamfunnet har tapt kunnskap om vår felles historie og det å få muligheten til å være en del av et multikulturelt samfunn der samisk, kvensk og skogfinsk kultur har sin helt naturlige plass.

Både det samiske folket og majoritetssamfunnet har en viktig og alvorlig jobb framfor seg. Vi må forsøke å møte hverandre med gjensidig respekt og oppriktig vilje til reparasjon og forbedring. Vi kan velge å tro på at vi i fellesskap, og hver for oss, kan arbeide for et samfunn der alle kan være seg selv, på egne premisser.