Like utenfor Bergen bodde det på slutten av 1800-tallet en liten gruppe sørsamiske personer. En av disse het Maren Marie Kant, eller Máren Márja, og hun var datter av Morten Kant og Marit Holm fra Røros. Fortellinger fra hennes, farens og sijtens liv og historie kan høres på Kunsthall 3,14 i Bergen sentrum frem til midten av januar, og har tidligere også vært spilt på stedet hvor utstillingen sto. I denne artikkelen kan du lese litt om prosjektets bakgrunn.
L*ppeleiren
Kategori
Bergen sameforeningDato
09.12.2025
Bergen sameforening
L*ppeleiren
I rundt et år har Bergen og omegn sameforening samarbeidet med undertegnede lydkunstner og nestleder Katarina Dorothea Isaksen om forskning på stedet «L*ppeleiren» utenfor Bergen. Her ble en gruppe sørsamiske personer stilt ut som turistattrasjoner på slutten av 1800-tallet. Gjennom et fortellingsbasert lydverk har vi samarbeidet med Borealis og Lydgalleriet for å formidle stedets historie fra et nytt perspektiv, og med politikere for å legge frem en rekke forslag for bystyret i Bergen. Vi ba bystyret om å se nærmere på bruken av rasistiske begreper i offisielle stedsnavn, og om å vurdere kontekstualisering av stedets historie. Dette og alle andre forslag vi la frem ble avvist under årets Giellaváhkku.
Mange her på Vestlandet kjenner stedsnavnet L*ppeleiren, som jeg her har valgt å sensurere, men svært få kjenner historien bak. Historien om dette stedet fortelles (som mye av samisk historie) som regel fra et ikke-samisk perspektiv, og det er sjeldent at de samiske menneskene engang nevnes ved navn.
Nære fortellinger menneskeliggjør personene som i sin livstid ble plassert i dyrehager, og de kan også lære oss mye om samisk historie. Disse menneskene valgte tross alt selv å la seg stilles ut; Samtidig var det svært få reelle løsninger, og selve livsgrunnlaget deres sto på spill.
Bildet er hentet fra Revyen 12. juni 1897. Personene er trolig Kristina Fjællstrøm Enaforss, Lars Mortensen m. kone (ukjent navn) og Maren Marie Kant.
Rundt 400 samiske personer deltok på menneskeutstillinger over hele Europa, noen også i Amerika. Av de som kom til Bergen, har jeg valgt å fokusere på Máren Márja – eller Maren Marie Kant. Fra selve utstillingene er det kun et par fortellinger, men enda flere finnes fra årene som ledet opp mot, og mellom utstillingene. Kanskje kunne disse fortellingene røpe hvorfor Máren Márjas familien, som så mange reindriftsfolk, lot seg stilles ut i denne perioden?
Foto: G. Roche, Prince Roland Bonaparte’s Collections / Musée de l’Homme
På dette bildet er Máren Márja 9 år, og bildet er tatt under oppholdet i dyrehagen i Paris hvor hun bodde med foreldrene sine en periode. Máren Márjas foreldre Moren Mortensen Kant og Marit Holm er velkjente figurer i det sørsamiske miljøet. De var reindriftsfolk i Rørosområdet, frem til kolonisering i beiteområdet drev de konkurs.
Morten Kant og Marit Holm
For samene i Rørosområdet var det særlig den massive gruvedriften og det raskt økende antallet norske bønder som skapte konflikter. Lovverket på denne tiden favoriserte bøndene, og selv om de hadde bosatt seg inntil eller inni beitelandet var det stort sett slik at reindriftssamene måtte betale erstatning for jorden dyrene gikk på. Disse erstatningskravene ble til rettssaker, og så til en forferdelig stor gjeld. Lignende historier går igjen over hele Sápmi, og skyldtes en rekke diskriminerende lovverk.
Reindriftslov
På 1850-tallet fikk samene rettslig medhold i kravet om beiteland på grunnlag av lang tids bruk. Utover 1800-tallet var imidlertid nasjonsbygginga i Norge i sterk frammarsj, og norsk kultur skulle rendyrkes. Det samiske folk ble i økende grad sett på som fremmed, og den norske bonden ble satt i høgsetet. Lovverket fra slutten av 1800-tallet må sees i lys av denne politikken.
I den såkalte Fælleslappeloven; Lov av 2. juni 1883 angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige, kom den nye politikken til uttrykk. Mens det tidligere også ble tatt hensyn til reindriftas sedvanerett, hadde loven av 1883 som mål å sikre jordbrukets utvikling. I Røros-området hadde bøndene representanter på Stortinget som fremmet deres interesser.
Røros herredstyre var av dem som engasjerte seg sterkt for å begrense samenes rett til reinbeiteområder. I 1888 tok de initiativ til et arbeid som kom til å endre synet på samenes historie og dermed sedvanerett i området. Debatten om samenes historie i Røros-regionen hardnet til, og herredstyret og jordbruksbefolkninga fikk drahjelp fra både vitenskapelig hold og sentrale myndigheter. I 1889 ble Lappekommisjonen opprettet. Kommisjonen skulle foreslå grenser for reinbeitedistrikter og finne en ”Ordning” for forholdet mellom samene og de fastboende. Kommisjonen var uten samiske representanter.
I 1894 ble reinbeitedistriktene i Røros-området opprettet, og reineierne fikk kollektivt ansvar for all beiteskade. Bøndene slapp heretter å bevise hvilken reineier som skulle stilles til ansvar for skade. Løsningen til en ”Ordning” var altså å avgrense reindrifta slik at den ikke hindret utviklinga i jordbruket.
Kilde: Rørosmuseet
Det finnes mange nære og levende fortellinger som gir oss innblikk i hvordan Máren Márja og familien hennes havnet bak gjerder. Fortellinger fra sijten, fra kampen mot den norske rettssystemet, fra tiden i Paris og Bergen og fra årene hvor faren jobbet som gruvearbeider. Morten Kant ble selv stilt ut i Paris, og senere var det han som signerte kontrakten som lot hans da 17 år gamle datter Máren Márja stilles ut i Bergen.
Etter årevis med rettssaker mistet familien det siste som var igjen av reinflokken. Da ble Morten Kant gruvearbeider, og her inne ble han kjent med en nokså kjent norsk forfatter; Johan Falkberget, som bl.a. ble nominert til nobels litteraturpris i sin tid.
Foto: Dahl’s bokhandel, Røros / Nasjonalbiblioteket
Johan Falkberget er en kontroversiell skikkelse i det samiske miljøet, hvor han er mest kjent for et sitat i avisen Nordlys, lørdag 25. juli 1908.
«De er som andre lapper, lavvoksne og hjulbeinte. Vakre er de ikke.»
Sitatet er tatt fra en artikkel om hans opphold i Boris Gleb, hvor han møtte en gruppe samer som blant annet fortalte om ritualistisk vanntortur i regi av kirken, hvor de ble bundet fast og dratt under isen for å «renses» – men det er en annen historie.
Johan Falkberget skrev mye, og overraskende mye handlet om Morten Mortensen Kant. Det er åpenbart at han hadde et komplekst forhold til samene som folk, for i tillegg til det problematiske sitatet overfor, skrev han også mye vakkert om Morten, som han kalte for sin gode venn og arbeidskamerat. Han skrev ned samtaler de to hadde, skildret fisketurer og lange dager i tussmørket i gruvene over mange år. Den første fortellingen Falkberget deler om Morten er fra like før de reiste til dyrehagen i Paris, og den siste fra da han døde under en utstilling i Oslo. Også sitatet nedenfor er Falkbergets, fra en av hans artikler i Arbeidets rett.
«Om Norge og Sveriges konge hadde sittet der, hadde jeg ikke hatt større respekt for han enn jeg hadde for Morten den kvelden.»
Morten Mortensen Kant malt av Signe Bergstrøm Sæthre i 1920. Det viser Morten i eldhuset i Trondalen (Falkberget)
Historie er fortellinger. Fortellingen om L*ppeleiren trenger ikke være en fortelling om turisme og smørbrød, slik den fremstilles av byen vår idag. Den trenger heller ikke være en kortfattet tragedie om mennesker i dyrehager, selv om det finnes mye sannhet i dette perspektivet. Det kan være en fortelling om en familiefar som gjorde sitt aller beste i kampen for reindrifta. En fortelling om rasisme, kolonialisering, vennskap og fisketurer.