Joma-gruver: Et planvedtak uten rettssikkerhet

Kronikk av Sametingspresident og presidentkandidat for Norske Samers Riksforbund (NSR), Silje Karine Muotka.

I Røyrvik kommune har staten nå godkjent ny gruvedrift i Joma.

Det som presenteres som en etterlengtet industrisatsing for distriktsutvikling, er i realiteten en fortsettelse av et mønster vi kjenner for godt: nedbygging av samiske bruksområder, svekkelse av reindriftas livsgrunnlag og et saksbehandlingsregime som ikke holder mål.

Sametinget har gjennom hele prosessen advart mot de alvorlige konsekvensene for reindrifta. Flere uavhengige fagutredninger, inkludert en supplerende konsekvensutredning for reindrift i 2023, peker på at tiltaket vil ha svært negative konsekvenser og ligger tett opp mot reindriftas tålegrense.

Når vi vet at området allerede er belastet av vannkraftutbygging, hyttefelt og infrastruktur, blir det tydelig hvor lite rom som gjenstår for den sørsamiske reindrifta i Røyrvik. Når trekkleiene blokkeres og beitearealene snevres inn, mister ikke bare reinen sitt bevegelsesrom, hele den samiske kulturbærende næringen mister pusten.

I tillegg til det faglige innholdet, er også selve prosessen bak vedtaket dypt problematisk. Røyrvik kommune vedtok reguleringsplanen før konsultasjonene med reindrifta var gjennomført. Det bryter med sameloven, med Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 og FNs urfolkserklæring – og med grunnleggende prinsipper for rettssikker saksbehandling.

Å legge avgjørende prosesser til etter et vedtak er gjort, er som å bestille røntgenbildet etter at man allerede har operert.

Flere forsøker nå å bagatellisere dette ved å vise til at en regional og kumulativ konsekvensutredning skal komme på plass senere. Det er lite betryggende. For hva slags medvirkning kan det egentlig bli snakk om når tiltaket allerede er politisk vedtatt?

Vi vet at mange lokalsamfunn trenger arbeidsplasser, og vi har forståelse for at det skaper optimisme å få næringsliv og investeringer inn. Men det er ikke god distriktspolitikk å fremstille det som at man må velge mellom gruvedrift og livskraft. Samer er også innbyggere i kommunen. Reindrifta er ikke et særhensyn – den er en bærekraftig næring, en kulturbærer og en viktig del av samfunnsøkonomien i sørsamisk område.

Det som skjer i Joma er ikke et unntak. Det ligner på andre saker vi har stått i – som i Nussir og Nasafjell – der rettigheter, prosedyrer og konsekvensutredninger svekkes i møtet med sterke utbyggingsinteresser. Det handler ikke bare om lokal arealbruk. Det handler om hvordan Norge håndterer urfolksrettigheter i praksis.

Vi må også minne om hvilken rolle reindrifta har i sørsamisk kultur og samfunn. Den er mer enn næring, den bærer språk, historie og tilhørighet. Når beiteområdene forsvinner, svekkes mulighetene for unge samer til å ta del i egen kultur. Det handler til syvende og sist om retten til å eksistere som folk.

Staten kan fortsatt velge en annen vei – der rettigheter ivaretas før vedtak fattes, og der konsultasjoner skjer i god tro med reell innflytelse. Utvikling må skje i samarbeid – ikke gjennom overkjøring.

For det finnes ingen grønn industri som kan bygges på ruinene av et urfolk.