Fornorskningshistorie i Loppa kommune

Bildet viser fem barn stående fremfor Samemisjonen barnehjem i Rotsundelv. Gutten på første rad til venstre i bildet er Kristian Fors (07.05.1930-2014) fra Øksfjordbotn.

Fornorskning

Samisk språk og kultur i Láhppi, har vært levende frem til i dag. Den viktigste årsaken til at språket og duodjitradisjonene har forsvunnet i dette området, var den aktive og sterke fornorskingspolitikken som myndighetene gjennomførte i Láhppi fra midten av 1800-tallet og frem til 1990-tallet. Gjennom internatbygging som en del av fornorskingspolitikken, vokste barna i Láhppi opp på internatet i Øksfjordbotn. Samisk språk var dagligtale til langt ut på 1980-tallet og de fleste i Láhppi har hatt foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som var samisktalende.

Láhppi har vært under en langvarig og systematisk fornorskingspolitikken som myndighetene gjennomførte i Láhppi fra midten av 1800-tallet og frem til 1990-tallet. Gjennom internatbygging som en del av fornorskingspolitikken, vokste barna i Láhppi opp på internatet i Øksfjordbotn. Samisk språk var dagligtale til langt ut på 1980-tallet og de fleste i Láhppi har hatt foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som var samisktalende.

Láhppi har vært under en langvarig og systematisk fornorskingsprosess der myndighetene presenterte at det var til samene i Láhppi sitt eget beste. Skolen spilte en aktiv rolle for å fjerne samisk språk og kultur. Det har blitt utrykt «med skolen som slagmark og lærerne som frontsoldater»[1]. Fornorskingsprosessen ble påført med tvang, noe som har hatt stor innvirkning på folks selvfølelse og identitet. Mange er fortsatt berørt av dette, noe som Sannhets og forsoningskommisjonen bekrefter gjennom sitt arbeide.

Peder Mortensen Johansen Nudt (f.1847) fra Bergsfjord, fikk friplass på lærerskolen i Altasom ble etablert 1863 og nedlagt i 1870[2]. Nudt var blant dem som tok eksamen i det siste kullet ved lærerskolen. Nudt begynt sin lærergjerning i 1871 i Øksfjord som den eneste, første og siste samisktalende lærer fra Loppa. I perioden Nudt arbeidet som lærer var det forbudt å undervise på samisk. Det må likevel ha vært en fordel for de samiskspråklige elevene at læreren var samisktalende. Nudt ønsket å flytte fra Øksfjord til Nuvsvåg og valgte å gå ned i lønn. Han arbeidet i Nuvsvåg som lærer frem til 1906 og arbeidet som lærer i Loppa kommune i 35 år. I 1915 døde han 68 år gammel.

01.04.1914 ble statsinternatet i Øksfjordbotn etablert for å fremme norsk språkpolitikk og isolere barna fra sine opphavsmiljø. I 1944 under krigen, ble internatet brent ned og gjenreist i 1955. Da ble internatet overført til Finnmark fylkeskommune.

Så sent som på 1980-tallet søkte daværende rektor Tore Hestbråten ved Nuvsvåg skole tospråklighets midler, fordi de fleste kom fra tospråklige hjem. Midlene som ble bevilget ble brukt til å styrke det norske språket som fortsatt på 80-tallet var sterkt påvirket av samisk.

[1] Einar Niemi 1997, s. 268

[2] Bygdebok for Loppa kommune. s. 31

Her er Kristian Fors fotografert på hans 80års dag.

Kristian Fors bodde sammen med sine foreldre, storesøster og seks brødre i en jordgamme innerst i Øksfjordbotn, der de drev kombinasjonsbruk, fiske og husdyrhold. Da han var 6 år gammel døde moren hans og det gikk ikke mange dagene før emissær Østrem fra Langfjordbotn banket på gammedøra. For de som ikke vet hva en emissær er, så er det en predikant som er utsendt fra en kristen organisasjon. Emissær Østrem kom for å overtale Risten Ánda/Nils Anda Fors, til å gi fra seg de to yngste barna. Det var Ragnar som var fire år gammel som hadde down syndrom og Kristian som ble med for å passe på sin yngre bror Ragnar. Et stort ansvar for en seksåring. De ble sendt med hest og kjerre til Alteidet og videre med båt til Rotsundelv der Samemisjonens barnehjem lå. Kristian beskrev barnehjemmet som kjærlighetsløst. Han fikk en venninne som ble som en søster for han som var to år eldre. De holdt i sammen i tykt og tynt og tok vare på hverandre. Når han var 8 år gammel brant barnehjemmet ned og det var Ragnar som da var seks år gammel som fikk skylden for det. Barna som var over 10 år, ble sendt til Kollvik i Porsanger og de som var under 10, ble sendt til Samemisjonens barnehjem på Drag i Tysfjord. Venninnen til Kristian var 10 år og ble sendt til barnehjemmet i Kollvik som dessverre brant ned og min fars venninne omkom under brannen. Det sørget Kristian over, hele livet.