Reparasjon for sjøsamisk kultur og språk

Foto: Árvu og Ørjan Marakatt Berthelsen

Av:
Silje Karine Muotka, sametingspresident (NSR)
Henrik Olsen, sametingsrepresentant (NSR)
Sandra Márjá West, politisk rådgiver for sametingsrådet (NSR)
Svein O. Leiros, sametingsrepresentant (Sp)

Sannhet og forsoning i sjøsamiske områder

Samer har blitt utsatt for en hard fornorskingspolitikk som har ført til at tusenvis av samer har mistet språket sitt og kulturen sin, også i de sjøsamiske områdene. Derfor lanserer Sametinget en rekke tiltak for å reparere
fornorskningsskadene når vi nå behandler Sannhets- og
forsoningskommisjonens rapport.

Den sjøsamiske læreren Anders Jonsen Bakke er den første læreren som formelt protesterte mot fornorskningspolitikken.
Allerede i 1852 skrev han til biskopen og ba om en kasse samiske bøker til undervisningen sin. Han var også en av de få lærerne som aldri søkte lønnstilskuddet som man kunne få om man la en særlig innsats i å fornorske barna. Gjennom hele karrieren sin ble han sett på som et problem og en urokråke av
stiftsdireksjonen og skolekommisjonen.

Norske myndigheter la inn ekstra innsats i det de kalte for overgangsdistrikter. Språktapet i de sjøsamiske områdene har derfor vært enormt – det kan best beskrives som en språkkollaps og en total usynliggjøring av sjøsamisk kultur. Sjøsamiske tradisjoner, fortellinger og mattradisjoner ble omdefinert fra å være samiske til å være norske.

Sjøsamiske fiskere ble “kasta på land” fra fiskeriene etter torskekrisa i 1989. Over år er
det ført en fiskeripolitikk som har tømt sjøsamiske bygder for ressurser. Kvoter selges til
høystbydende, og inngangsbilletten for unge fiskere i sjøsamiske områder er skyhøy.
Sjølaksefisket er nærmest utradert gjennom stadige innskrenkinger i fisket fra
Miljødirektoratet. Mange sjøsamer har også mistet reinmerke og retten til å sytingsrein.

Den harde statlige reguleringen av samisk næringsutøvelse har svekket samisk språk i
sjøsamiske områder, fordi utøvelse av samiske næringer henger tett sammen med bevaring av samisk språk og kultur. I samfunnsdebatten handler ofte bevaring av næring og arbeidsplasser først og fremst om å sikre bosetting, men å bevare og
videreutvikle de samiske næringer på det samiske samfunnets egne premisser vil være helt sentralt også når man snakker om å bevare samisk språk og kultur. Næringer, eller levesett, er også viktige bærere av tradisjonell kunnskap og tilknytning til våre tradisjonelle områder på land og på sjøen.

Da sjøsamiske fiskere ble kastet på land, så mistet de ikke bare muligheten til å fiske,
men de sjøsamiske bygdene ble tømt for folk og det samiske språket og kulturen ble
svekket. “Klokken er fem på tolv for sjøsamisk kultur,” skrev Carsten Smith, lederen av
Kystfiskeutvalget, i 2008.  Kystfiskeutvalget foreslo med NOU:2008:5 «Retten til fiske i
havet utenfor Finnmark en lovfesting av sjøsamers rett til fiske. Vi mener det er på høy
tid at Kystiskeutvalget følges opp og at sjøsamers rett til fiske slås fast i lov.

Ved å unnlate å behandle de sjøsamiske rettighetsspørsmålene, men stadig vedta ny kvotepolitikk, er det en pågående urett mot det sørsamiske samfunnet. Fra sjøsamisk side oppfattes fjord- og kystfiske som en rett som naturlig følger av det Norge har
forpliktet seg til folkerettslig, for å sikre naturgrunnlaget for den samiske kulturen. Mangel på implementering av denne retten bidrar til å svekke tilliten til myndighetene. Motsatt vil det være en viktig forsonende- og konfliktforebyggende handling ovenfor den sjøsamiske befolkningen, å seriøst ta tak i dette arbeidet og anerkjenne rettighetene.

Alle som ønsker det må få muligheten til å ta tilbake språket. Alle samer må få lære vår
egen historie. Alle samer må få mulighet til å ta tilbake duodjitradisjoner. Derfor trengs
det en satsing på samiske språk, slik at det finnes opplæringstilbud til barn, unge og voksne på alle nivåer. Videre må samiske museer, språksentre, festivaler og
institusjoner styrkes slik at de har mulighet til å ivareta vår kunnskap, formidle vår historie, skape møteplasser og revitalisere språk og kultur.

Kapitalmangel er også en fornorskningsskade. Det finnes knapt formuer i nord. Andre
verdenskrig bidro til å tappe hele regionen for ressurser uavhengig av hvilken etnisitet folk hadde. Deporteringen av sivilbefolkninga satte fart i språkbytte fra samisk til norsk, og på sett og vis ble gjenoppbyggingen etter nedbrenninga av Nord-Troms og Finnmark et bidrag til mer fornorskning gjennom standardisering av boliger og lite tilpasning av boliger og bygninger til behovene som befolkningen hadde. Ett eksempel er at
kombinasjonsnæring og fangst, duodji og annet krever boligløsninger som understøtter
dette, mens mange gjenreisingsboliger var tilpasset andre livsmåter og andre klimatiske områder. Å i det hele tatt å få tilgang på bolig var selvsagt det primære, men også her ble resultatet en videreføring av fornorskingen.

Dagens norske innovasjonssystem, med hjelpeapparat og  tilskuddsordninger, er i stor
grad basert på nasjonale og internasjonale erfaringer fra miljøer i USA, som ofte er
svært forskjellig fra samisk tenkning og samisk næringsliv. Vi mener derfor at det bør
gjøres en kartlegging av forskningspolitikkens økonomiske konsekvenser, både på
gruppenivå og individnivå. Videre foreslår vi et eget samisk investeringsfond, slik at
næringer i samiske områder kan få kapital til utvikling.

Det er mange fortellinger om motstand. Motstand mot forbudet mot å bruke samisk
språk i skolen. Motstand mot frarøving av fiskeriressurser og motstand mot regulering
av arealer. Fiskerne i Nesseby gjorde stor motstand da Fritt hav-doktrinen skulle innføres i Finnmark 1867, fordi det ville betydd at de selv ble dyttet ut av fiskeriene. Det ble aldri innført en Fritt hav-doktrine, og fisket inne i fjordene var fremdeles forbeholdt
den sjøsamiske befolkningen i den tiden. I ettertid har sjøsamene måttet kjempe for muligheten til å kunne hente sitt levebrød fra fiskeriene og denne kampen foregår fortsatt inn i dagens debatt om kvotemeldingen der åpen gruppe må få tilgang til mer
fisk å fiske på.

Ved tilbakefall av strukturkvoter må Stortinget sikre overføring av kvote til åpen gruppe da trålerne ikke har overholdt leveringspliktene. Det er også den sikreste måten å opprettholde bosetningen i nord, og det skjer ved å anerkjenne av våre fiskerirettigheter.

Les alle tiltakene på Sametingets nettsider