Les Ragnhild Enoksens appell på markeringen for den internasjonale kvinnedagen i Áltá
Kjære medsøstre
Kategori
Návuona sámiid searviDato
08.03.2022Kjære medsøstre
Appell av Ragnhild Enoksen (Nestleder Návuona Sámiid Searvi)
Kjære tilhørere, medsøstre.
Kampen for kvinners rettmessige plass i samfunnet har pågått i hundrevis av år, og kanskje til alle tider. Men kvinnekampen fikk ny kraft omtrent på den tida jeg ble voksen. Da begynte vi å gå i tog 8. mars tog, og da sang vi ofte en sang av Herbjørg Wassmo med følgende strofe
Kjemp før et samfunn
der vi får en plass
der kvinnfolk kan tjen pengan sjøl
På 1970-tallet var slett ikke selvsagt at kvinner skulle tjene penger sjøl. Unge jenter skulle gifte seg, få barn, gjøre husarbeid og så skulle mannen holde dem med klær og mat. Han skulle være forsørger, familiens overhode.
Jeg kommer fra en familie som hadde en tilpasning som var typisk utenfor byene, ikke minst i de sjøsamiske bygdene. Her gjorde kvinnfolkan mye arbeid, som mannfolkan fikk betalt for. Det var mødrene som dreiv småbruk mens mannfolka måtte dra ut på fiske, reise på anlegg eller annet lønnsarbeid. Mannfolka fikk også betalt for melk, kjøtt, poteter, alt som ble solgt fra et gårdsbruk, selv om kona holdt det gående.
Da jeg var ung mente nesten alle at kvinnene hørte til på kjøkkenet. Det ble en kamp for oss å kunne ta hvilken som helst yrkesutdannelse og lønnet arbeid. Det var mest menn som gikk på høyskoler og universitet, de var alene eller i stort flertall i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget.
Det var en kamp for at kvinnfolk kunne tjene pengan sjøl, og vi er kommet langt.
I dag har det blitt en selsagt ting at jenter skal ta utdannelse og ha inntekt.
Kvinner er i flertall på universitet og høyskoler.
Kvinner er forholdsvis godt representert i styre og stell. Valget til Sametinget er organisert slik at ikke bare menn kommer dit inn. Vi har kvinnelig sametingspresident som avløste den forrige presidenten, som også var kvinne, og vi har kvinnelig opposisjonsleder.
Vi må sørge for å beholde det vi har oppnådd. I tillegg har vi ikke oppnådd full likestilling.
Vi må fortsatt kjempe for kvinners rett til likelønn og hele stillinger. Vi må kjempe mot vold i nære relasjoner. Vi må være solidarisk med kvinner som ikke har nådd like langt som oss. Og vi må åpne øyne for kvinner vi kanskje ikke har evnet å se tidligere. Det er kvinner i krig og på flukt og alt de er utsatt for. Vi samiske kvinner må spesielt ha øyne og ører åpne for hvordan andre urfolks- og minoritetskvinner har det, og da mener jeg både om de som lever under stabile forhold, som i Canada og USA der urfolkskvinner blir drept eller forsvinner.
Og jeg mener de som lever i krigsområder. Vi har hazaraene i Afghanistan, kurderne i Midt-Østen, og vi husker yesidiene i Irak. Akkurat i dag tenker jeg spesielt på kvinnene blant urfolk i nord som vi ikke kan møte når når det er krig i Ukraina? Det omfatter også samekvinnene på Kola.
8. mars er Internasjonal kvinnedag. Den dagen omfatter også urfolkskvinnene og deres sak.