Sametingspresidentens tale til NSRs landsmøte

[Loga sámegilli]

Kjære landsmøte, kjære venner,

Siden sist vi møttes har vi vunnet et valg. NSR fikk 38 prosent oppslutning nasjonalt. Det er det beste valgresultatet siden 1993.

Jeg vil takke dere.

Takk til alle som har vist tillit til oss. Og takk til dere som har stått på – i sameforeninger, valgkretser og lokalsamfunn.

Jeg glemmer ikke hvem jeg står her for.

Da vi åpnet Sametinget, la vi fram Mánočálbmi-erklæringen med samarbeidspartnerne våre Ávjovári Johttisápmelaččaid listu og Samefolkets parti. De fleste her har nok fått erklæringen presentert nok ganger de siste elleve månedene, så den skal jeg ikke ta dere gjennom i dag.

Jeg kommer rett fra Borgarting lagmannsrett, der Melkøya-rettssaken har pågått denne uka. Nå har saken vært gjennom to rettsinstanser, og vi venter på dommen fra lagmannsretten.

Noen mener at det er sløseri av penger forsvare samiske rettigheter. At det koster for mye. Det tar for lang tid. Og at det er ubehagelig for et folkevalgt organ å møte staten i retten.

Hvorfor skal vi ha et Sameting, om det ikke forsvarer samiske rettigheter?

Spørsmålet er hvorvidt vi kan regne med at konsultasjonsloven blir fulgt, selv når staten mener at det haster. 

Og den handler om beslutningene som får konsekvenser langt utover selve Melkøya. 

Elektrifiseringen krever 350 megawatt kraft. Den krever mer nett, kraftlinjer, transformatorstasjoner og ny kraftproduskjon. 

Det betyr nye arealinngrep. 

Statens spørsmål er hvor en kraftlinje skal gå, eller hvor et nytt anlegg skal bygges. 

Dette er ikke tomme vidder. Det er beiteområder. Flyttleier. Fiskeplasser. Områder for meahcásteapmi, jakt og tradisjonell bruk av naturen.

For hver gang et område tas i bruk til noe nytt, er det alltid også noen som drives bort derfra. 

Statens spørsmål må være hvem som ivaretar disse land- og vannområdene? Og hvordan summen av nye inngrep påvirker rettighetshaverne der. 

For det er ikke den ene veien som undergraver våre rettigheter. Det er summen som tar områdene, og summen er det ingen som regner på.

Dette er kjernen i Melkøya-saken.

Sametinget ba om konsultasjoner før beslutningen ble fattet. Regjeringen besluttet å elektrifisere 8. august 2023. Dagen etter fikk vi tilbudet om å fortsette dialogen.

Men dialog etter vedtaket kan ikke erstatte konsultasjoner før vedtaket. 

Vi må sette et klart eksempel i denne saken – nemlig at konsultasjonsloven må etterleves.

Uten en avklaring av dette, står vi overfor det samme spørsmålet neste gang. Neste inngrep. Nye linjer. Nye gruver, Nye kraftprosjekter. 

Staten kan ikke selv bestemme når de vil, og ikke vil respektere våre rettigheter. 

Landsmøte,

Den 6. juni vant Jillen-Njaarke fram i Hålogaland lagmannsrett. Retten erkjente konsesjonen til Norges største vindkraftverk ugyldig. 

Retten slo fast at flyttleia gjennom anlegget i praksis er stengt, og at ingen hadde undersøkt godt nok hva utbyggingen ville gjøre med reindrifta.

Det var en viktig seier. 

Men så kommer spørsmålet: Merker distriktet noe til denne seieren? 

Turbinene står fortsatt der. Veiene kutter opp landområdene. Driften går som normalt.

Vi har advart om ordningen med forhåndstiltredelse i energisaker. Den gjør det mulig å få tillatelse til å ta arealene i bruk og starte utbyggingen før rettighetsspørsmålene er endelig avgjort.

Etter mitt syn må Stortinget rydde opp.

Nå foreslår regjeringen å øke farten på å bygge ut kraft og strømnett kraftig. NVEs behandlingsfrist halveres til to år.

Jeg er redd for at om tempoet dobles, så er det samiske rettighetshavere som lider. 

Derfor forventer Sametinget i alle konsultasjoner at den samlede belastningen skal vurderes under ett, og at kunnskapen om kulturutøvelsen i et område skal være oppdatert før nye tillatelser gis. 

Fovse-saken er fortsatt ikke avsluttet, selv om høyesterett erklærte at det foregikk menneskerettighetsbrudd allerede i 2021. 

Etter en lang kamp ble det inngått avtaler.

Nå utredes Håmmålsfjellet-Sålekinna som mulig tilleggs- og erstatningsbeite. Lokale myndigheter, jordeiere og andre motsetter seg de inngåtte avtalene. 

Den siste tiden har vi sett plakater der budskapet er “nei til tamrein. bevar naturen, dyrelivet og bygdene”. Samtidig er det en økning i sterke og støtende kommentarer og debatter både i ordinære medier og i sosiale medier.

Jeg har et klart krav: reparasjon av rettighetsbrudd skal ikke føre til nye skader.

Kjære landsmøte,

Forrige gang vi møttes snakket jeg om blindsonen vår. Jeg snakket om de mest fornorskede områdene der det verken har vært sameforeninger eller engasjerte miljøer og der kommuner ikke har skapt tilbud.

Nå har jeg reist fra valgkrets til valgkrets for å spørre folk hva som skal til for å reparere språk, kultur og identitet etter fornorskningspolitikken.

På folkemøtene hørte jeg noe jeg har tenkt mye på etterpå.

Forskningen bruker begrepet lateral vold om det som skjer når et folk over tid har levd under press utenfra. Presset blir liggende, og det søker innover – mot dem som står oss nærmest. 

Det kan være en kommentar om uttalen. En vurdering om hvor godt språk du har. Eller en stille beskjed om hvem som hører til hvor.

Virkningen kan være stor.

Folk holder seg litt tilbake. De snakker litt mindre samisk enn de kunne. De lar være å ta den plassen de har rett på. 

Jeg vil heller snakke om det som virker motsatt vei.

Jeg vil kalle det lateral godhet. Det er når vi møter folk som den de er. Når vi unner hverandre å lykkes. Når vi anerkjenner det andre får til, selv om vi selv hadde ønsket oss det samme.

Når den som akkurat har begynt å lære seg språket, får prøve i fred uten kommentarer og flauhet.

Det kan virke som små ting. Men en kommentar om språket kan være nok til at noen slutter å bruke det. Og en god erfaring kan gjøre det litt lettere å prøve igjen. 

Lateral godhet betyr ikke at vi stilner hvis noe er galt. Vi skal våge å snakke om vanskelige ting, håndtere dem på rett sted, med rettferdighet og slik at ingen blir skadet uten nødvendig.

Lateral godhet har ingen saksbehandlingsfrist. Og så vidt jeg vet, krever det ingen konsultasjon.

Den finnes allerede i fellesskapene våre. I sameforeningene, mellom dem som har vært med lenge og dem som deltar for første gang.

Det ligger i hvordan vi gir plass til hverandre, og hvordan vi tar imot dem som ønsker å være en del av fellesskapet.

Godt folk,

I valget fikk vi stor tillit. Denne tilliten forplikter oss til å stå støtt ved de som forsvarer vår natur og våre rettigheter.

Men det forplikter oss også til å bygge et sånt fellesskap der folk får lykkes. Der vi støtter hverandres strev.

Vi vet ikke hvor lenge sakene om Muolkkut, Åajvaerie eller Fovse tar. Og vi vet ikke når løsningene kommer. Men vi vet hvorfor vi står i disse sakene. Fordi rettigheter må bety noe i vårt levde liv.

Og vi vet at vi ikke står alene. Vi står sammen. For vi trenger hverandre. 

Derfor er vi her.

Og derfor fortsetter vi.

Ollu giitu.