Glemt? Oversett? Eller gammel uvane?

16. april skal grensefastsettelsen 1826 markeres her i Kirkenes, en grensefastsettelse hvor ingen skoltesamer fikk sitte ved forhandlingsbordet. Det skjedde uten vår viten og deltakelse. Konsekvensene for folket som bodde i området ble store. Vi mistet vårt land, vårt språk, vår religion, vår historie og våre tradisjoner. Kort sagt: mens nasjonalstaten Norge vant sin territorielle suverenitet mistet vi oss selv.

Nå er det noe som uroer meg. Skal årets markering følge de samme linjene som grensefastsettelsen for 200 år siden? Skal ingen skoltesamer sitte ved bordet i planleggingen? Skal vi på markeringen høre mye om oss samtidig som det skjer uten oss?

Det er ikke det at man ikke har forsøkt å få være med. Hør bare!

For noen år siden fikk daværende utenriksminister Huitfeldt en forespørsel om en samtale i forbindelse med et Kirkenes-besøk. Men nei, det kom en krig. Riktignok nådde hun å avslå forespørselen før krigen kom. Senere var begrunnelsen at man ikke ønsket å samarbeide med Russland. Forståelig det! Men denne grensen angikk et tredje land: Finland, som både kunne og ville være samarbeidspartnere i en slik markering.

Uvitenhet av daværende utenriksminister? Hva vet jeg? Jeg har ikke fått snakke med henne!

Da vi fikk en ny utenriksminister og statssekretær, var optimismen stor. En statssekretær fra byen! Jeg trodde virkelig på mulighet for en samtale om saken. Mail ble sendt, telefonsamtaler forsøkt. Resultatet? Ingen svar, ikke engang et “nei”!

Oversett? Ikke funnet verdig? Hva vet jeg? Jeg har ikke snakket med noen av dem!

Så får jeg nyss om at dagen 16. april skal markeres her på Kirkenes. Utenriksministeren skal visstnok komme. Eller var det statssekretæren?

Jeg leter og finner at planleggingen av markeringen er delegert til fylket. Mange skal snakke! Mange ulike tema! Tilsynelatende ingenting, jeg gjentar: tilsynelatende ingenting om skoltesamene! Eller forresten kanskje, muligens noe under Torkel Rasmussens tale? Sannsynligvis nevner plenumsleder Sandra Màrjà West oss, i sin tale.

Uansett, så kan jeg med sikkerhet si:

• Vi skoltesamer har ikke vært med på planlegging av markeringen
• Ingen skoltesame skal si noe om oss og konsekvensene grensen fikk for oss
• Vi er ikke på talerlista

Det blir en markering uten skoltesamisk representasjon i planlegging og gjennomføring. Vi kan komme, sitte på en stol og høre om oss.

Jeg undres på om det er holdningen som kommer til uttrykk fra grenseforhandlingene mellom Finland og Norge i 1922, som fremdeles gjelder:

«Skoltelapper står i alle henseender langt under så vel nordmenn som kvener, så det sosialt sett vil være en fordel å få dem fjernet.»

Til tross for myndighetenes forsøk på å fjerne oss, så er vi her enda. Det er med denne viten at Sametinget har vedtatt at skoltesamisk skal anerkjennes som et offisielt samisk språk (Sak 39/22) og at 2026 skal være et skoltesamisk kulturår.

Foto: Oliver Ivanowitz