Skrevet av: Håvard Peder Nija Lynghjem (Vesthavet valgkrets)
I sakspapirenes situasjonsbeskrivelse av grunnskolen og videregående opplæring pekes det på at det tar tid før elevene velger samisk, og at mange faller fra undervisningen. Årsakene er uklare, men det pekes på noen mulige årsaker.
Jeg ønsker å belyse et forhold jeg selv har erfaring med, og som jeg ser som en årsak til at det tar tid før elevene får valgt samisk og at frafallet er for stort.
For både i Regjeringens prioriterte områder og Sametingsrådets tiltak bør det – etter min mening – også legges vekt på enkeltpersoners rolle og ansvar opp i dette. Jeg skal vise til egen erfaring fra Vesterålen.
De enkeltpersonene jeg sikter til er studieledere, koordinatorer og andre med dette ansvaret i oppvekst og utdanning.
Jeg har selv hatt funksjonen som samiskkoordinator inntil for to år siden. Etter dette har denne rollen vært ubemannet, på en skole med samiskelever som tar fjernundervisning.
Ansettelsen den gang forløp slik: «Er det ikke best at du som er same er samiskkoordinator?» En nokså uformell ansettelsesprosess, må man vel kunne bemerke.
Etter å ha blitt samiskkoordinator tok fem elever kontakt. De ønsket samisk, så jeg tok kontakt med studieleder og spurte:
Hvor mange elever har vært i kontakt med deg om å få samisk?
Svaret er enkelt – ingen! Vi har ingen samiske elever.
Men jeg har fem …
Kan ikke de ta tysk i stedet?
Elevene fikk samisk fjernundervisning – etter høstferien. På veien dit møtte elevene motvilje, uvilje, trenering, usynliggjøring, tilsidesettelse og det jeg vil kalle kunnskapsløshet om samisk undervisning.
Ansvaret på fylkesnivå var ikke avklart, heller ikke vertsskole. Da undervisninga var et faktum ble hospitering møtt med motvilje. Det var dyrt. Så dyrt at det ble uttrykt bekymring rundt kostnadene ved faget samisk.
Så gikk det opp for meg: Det sitter noe i veggene. Og dette som sitter i veggene fikk – og får – meg til å undres og stille spørsmålet: Hvor er opphavet til dette tankesettet som legitimerer trenering og usynliggjøring, samt en aksept for at det å være kunnskapsløs om hvordan samisk undervisning skal tilbys er helt greit?
Min konklusjon ble at dette er internalisert fornorskning i levende live.
Det samme sitter i veggene til Vesterålskommunen som ved skolestart 2021 hadde mottatt åtte søknader fra elever som ønsket å ta samisk i grunnskolen. Kommunen feiltolket lovverket, og mente at det krevdes minimum ti elever for å kunne tilby samisk. Prosessen ble lang og krevende for elevene. Noen trakk seg – og valgte i stedet tysk.
Familien er fortvilt, og redd for å miste taket i sin revitaliseringsprosess.
Og nå – i inneværende uke – var jeg i dialog med en av foreldrene til én av disse elevene. Eleven har ennå ikke fått samisk undervisning – snart to skoleår etter kravet ble sendt. En betydelig prosentandel av denne elevens liv. Familien er fortvilt, og redd for å miste taket i sin revitaliseringsprosess.
Min mening er at dette også er fornorskning i praksis. Så, hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker å tydeliggjøre viktigheten av at Regjeringens prioriteringer og iverksettelsen av Sametingsrådet sine tiltak kvalitetssikres, slik at internaliserte handlinger som står i veien for at elever skal få samiskundervisning forhindres.
Vesterålen ble også omfattet av forbudet mot å bruke samisk klesdrakt i 1609 – på lik linje med Helgeland, som representanten John Kappfjell viste til i går. Det er over 400 år med fornorskning, som, i mine øyne, fortsatt pågår. De unge som nå fratas muligheten til samiskopplæring er i en ekstremt vanskelig situasjon: De vet ikke engang hva de har mistet kulturelt, og må kjempe for sin identitet.
Det som – for meg – står som avgjørende for å forhindre lange søkeprosesser og frafall i forbindelse med samisk undervisning, er at kommuner, fylkeskommuner og deres ansatte foretar de kunnskapsmessige, holdningsmessige, handlingsmessige og emosjonelle endringene som Sannhets- og forsoningskommisjonen legger til grunn for å avslutte fornorskningen for å skape er mer forsont samfunn.