Inngrep eller utvikling, hvem definerer?

Hva skjer med enkeltmennesker når det planlegges inngrep i områder? Kanskje behandlingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som skjer denne uken på Sametinget, kan gi noen svar.

Kategori
NSR
Forfatter
NSR
Dato
06.03.2024
NSR

Inngrep eller utvikling, hvem definerer?

Av Beatrice Iren Fløystad, leder i NSR. 

Lærere er utdannet til å se hele eleven. Det betyr at bak en elevs ytring er det mer. Dette som er mer må lærere ta hensyn til, hvis ikke vil elevene bli vurdert på en uprofesjonell måte. Så kommer det en rekke ulike teorier for hvordan man skal tolke ytringene, og felles er at man må se eleven i sammenheng med noe større: mennesker må forstås i samspill med miljøet.

 

Det kan bli vanskelig å forstå personer om man ikke kjenner så godt til personens miljø, bakgrunn og forutsetninger. Og jeg vil mene at dette mangler når man diskuterer saker som angår samer.

 

La oss begynne med begreper. For eksempel vil planer om vindkraftanlegg for noen være utvikling, og for andre et inngrep. Her vil konteksten man står i bestemme hvilke begreper man velger å bruke, og ens egen forståelse og bakgrunn vil være utgangspunktet for valget.

 

Å setje seg inn i eit nytt språk kan også vere å setje seg inn i ein ny tenkjemåte

For en reindriftssame med rein i et aktuelt planområde for vindturbiner, vil det nok sees på som et inngrep som etter hvert blir et overgrep. Planområder er kjære områder for mange andre også, og er  områder hvor våre forfedre har gått opp stier, bodd og levd. Historiene om familien og slekten lever i steinene, i vannene, i fjellene. Man kan kjenne sin nærhet til dem når man er i området. Jeg vet om folk som aldri går til kirkegården for å sørge over sine døde, men de kjenner derimot nærhet til de som har gått bort når de får være ute i naturen, når de får joike personen eller når de får være der personen pleide å være.

De storstilte planene om vindkraft betyr at områder er i ferd med å forsvinne. Reindriftssamen vet da at ressursene og kapitalen de besitter ikke er nok til å kunne kjempe for sitt område. Sinne er ikke en uvanlig reaksjon i sorg.

Vi i NSR ser ikke trusler eller vold som løsning på noe, og vi støtter det ikke. Men jeg mener at ansvarlige politikere har et ansvar for å lytte til folk, også de som roper, og ta fortvilelsen på alvor. Hvordan kan vi hjelpe de som føler seg hjelpesløse?

Planer om vindturbiner, gruver og strømlinjer betyr at områder som er viktige og verdifulle for mange er i ferd med å forsvinne. Verdde-kulturen står også i fare for å forsvinne, for hvorfor skal man samhandle og hjelpe hverandre når man ikke har noe å hjelpe hverandre med lenger? Det er ikke bare reindriftssamisk område, det er like fullt områder for fastboende samer og lokalbefolkningen. Også disse har tilknytning og minner til områdene som rotfester dem til både fortiden og fremtiden. Sjøsamer som ble kastet på land står igjen i fare for å kastes en annen plass, er de nå tvunget inn i en trafostasjon? 

Inngrepsfrie områder er viktige. Som fastboende same fra det markasamiske området ville det vært veldig trist og annerledes om fjellområdene fikk vindturbiner. Kulturen vi er vokst opp i og høstingen vi har drevet i naturen ville endret seg, og man ville måttet plukke tyttebær mellom durende turbiner, og i rypejakta måtte man vært forsiktig med å ikke treffe en turbin i foten. Skuterslalåm mellom turbiner og iskast kan bli som ekstremsport å regne.

Vi har fått en 700-siders rapport fra Sannhet- og forsoningskommisjonen, og det er ikke oppkonstruerte offerhistorier, men vitnesbyrd fra folk som har opplevd statlige overgrep og som ikke har fått samme retten til å utvikle seg på sine premisser. Vi trenger fortiden for å forstå fremtiden, og noen har knekte føtter vi må gipse slik at de kan ta seg frem, det kaller vi å reparere.

Nils-Aslak Valkeapää skriver i sin politiske pamflett “Helsning frå Sameland” at:

Å setje seg inn i eit nytt språk kan også vere å setje seg inn i ein ny tenkjemåte. Vanlegvis merkar vi ikkje ei anna form for einspråkleg einfald, nemleg den at innafor same språk kan same ord ha ulikt innhald. Mange usemjer blir til den måten at vi nyttar same ord, men legg ulike innhald i dei.

Anerkjennelse og verdsetting av det samiske perspektivet i møte med det noen kaller utviklingsplaner, er en god start mot forsonende prosesser.