Sametingspresident Aili Keskitalos tale til landsmøtet

Sametingspresident Aili Keskitalos tale til NSRs landsmøte 3.10.20

Kategori
NSR
Forfatter
NSR
Dato
04.10.2020
NSR

Sametingspresident Aili Keskitalos tale til landsmøtet

Kjære søstre og brødre i NSR,

Å tale til NSRs landsmøte er alltid som å komme hjem, og jeg kjenner på den følelsen i dag også, selv om jeg nå taler inn i et kamera. Korona-situasjonen har endret hverdagen vår, men vi er et folk som alltid har måttet tilpasse oss til nye omstendigheter, så vi vil klare dette også. Jeg vet at dere er der, og jeg vet at vi fortsatt brenner for den samiske framtiden.

Først vil jeg takke dere alle. Jeg er veldig takknemlig for at jeg gjennom mange år har fått lov til å representere dere, at dere har støtte meg som leder, som presidentkandidat og som president. Det har vært en ære og et privilegium, som jeg har forsøkt å forvalte på beste måte, med tanke på vårt folks beste, Sametingets beste og vår organisasjons beste. Jeg har opplevd så mye varme, støtte, gode råd og lojalitet fra alle ledd i organisasjonen, fra lokallaget mitt, Guovdageainnu Sámiid Searvi, fra valgkretsen Ávjovárri, fra sametingsgruppa og hele organisasjonen. Jeg har dyrebare minner fra denne tiden, minner om felleskap, latter og glede. Jeg har fått venner for livet gjennom arbeidet i NSR. Det har ikke alltid vært lett, det har også vært tårer, skuffelser og vanskelige beslutninger, men vårt felleskap har gjort det lettere. Jeg har forsøkt å arbeide inkluderende, forsøkt å bidra til at den politiske familien vår blir større, og nå føler jeg meg trygg på at det finnes andre som er både villige til og har evner til å fortsette arbeidet for å sikre den samiske framtida.

Jeg har dyrebare minner fra denne tiden, minner om felleskap, latter og glede.

Det er ikke til å unngå at denne talen blir et tilbakeblikk. Det er min siste tale til NSR landsmøte som president, og jeg føler meg både trist og glad over det på samme tid. Denne talen til dere er en anledning for meg til å reflektere over de siste 20 årene. Men jeg skal ikke bare ta dere med på en minnereise, jeg vil også gjerne si noe om den tiden som kommer fram mot valget og etter det.

Jeg var på mine første landsmøter i NSR på slutten av 80-tallet, og etter en periode med fokus på utdanning, jobb og familie, så engasjerte jeg meg i GSS på begynnelsen av 2000-tallet. Det gir en dyp tilfredsstillelse at jeg har fått være med på å videreføre arbeid som generasjoner før meg har utført. Tilknytningen til våre forfedre er en viktig del av det vi er.

Tilknytningen til våre forfedre er en viktig del av det vi er.

På landsmøtet i Trones i 2003 ble jeg valgt til leder for NSR. Det var i en tid da kvinneandelen blant representantene på sametinget hadde sunket fra valg til valg gjennom tre perioder, og nå var nede på 11 %. Det var en viktig del av samfunnsdebatten på den tiden. Hvorfor ville ikke samiske kvinner stille til valg? Hvorfor slapp de ikke til? Som samfunnsengasjert kvinne så var jeg opptatt av å finne ut av dette, og jeg deltok i et prosjekt på Sámi allaskuvla der vi undersøkte årsakssammenhengene, ved å studere valgordningen, data fra sametingsvalg, intervjuet kvinnelige politikere og gikk gjennom erfaringer fra andre typer valg.

Hvorfor ville ikke samiske kvinner stille til valg? Hvorfor slapp de ikke til?

Hva fant vi ut i denne undersøkelsen? Konklusjonen ble at den synkende kvinneandelen kunne forklares med en valgordning med mange valgkretser, som gjorde at nesten bare førstekandidaten hadde mulighet til å bli valgt, og at færre kvinner ble nominert på topp-plass. Årsaken til at færre kvinner ble nominert var komplekse, men undersøkelsen sa noe om hva som var viktig for at kvinner skulle ta imot nominasjon; bl.a. opplevelsen av å ha støtte og oppbacking i lokallag og i lokalsamfunnet.

Hvorfor forteller jeg dere dette nå? Jo, fordi dette faktisk er noen vi har greid å gjøre noe med! NSR ville ha en kvinnelig leder i 2003, for å vise at kvinner slipper til, og er klare til å ta ansvar. Jeg fikk den jobben, og forberedelsene til valgkampen i 2005 bar også preg av at vi ville vise at i samepolitikken var det kvinner som både ville, kunne og slapp til. Iallfall i NSR.

Vi ville vise at i samepolitikken var det kvinner som både ville, kunne og slapp til. Iallfall i NSR.

Da vi åpnet sametinget i oktober 2005, så var det med en like stor andel kvinner som menn, og gjennomsnittsalderen for sametingsrepresentanten var også sunket betraktelig. Og en stor del av denne endringen skyldes det arbeidet lokallagene og organisasjonen gjorde i nominasjonen og i valgkampen. Vi lyktes også å endre valgordningen i 2006, slik at vi nå har større valgkretser med flere representanter. Det har bidratt til at vi har greid å ha en kjønnsbalanse i Sametinget gjennom fire perioder, og det bidrar også til å gi yngre kandidater en sjanse i samepolitikken.

Jeg syns også det er verdt å nevne at vi i dag har åpent homofile politikere på Sametinget. Det var en fjern tanke på begynnelsen av 2000-tallet. I dagens samiske samfunn spiller det ikke lenger noen rolle om du er heterofil eller homofil, så lenge du er dyktig og engasjert så kan du få velgeres tillit. Det samiske samfunnet har åpnet seg opp, det har blitt lettere å være deg selv og puste fritt, og få bidra positivt til samisk samfunnsbygging, uansett hvem du er.

Det samiske samfunnet har åpnet seg opp, det har blitt lettere å være deg selv og puste fritt.

Dette har først og fremst vært et grasrotarbeid, som har skjedd rundt i samiske lokalsamfunn, der NSRs medlemmer og lokallag har bidratt. Jeg har fått bidra bl.a. ved å være den første kvinnelige sametingspresidenten i historien. Det har vært en ære jeg er svært takknemlig for.

Samepolitikken har endret seg, Sametinget har endret seg, og dere skal fortsette denne endringen. Vi i NSR blir ofte beskyldt for å romantisere fortiden, for å være mot utviklingen. Dette er helt feil. Vi står i spissen for utviklingen, vi driver den framover!

En av de sakene som bidro til at jeg engasjerte meg politisk var samisk språk. Siden jeg vokste opp som norskspråklig, så har jeg måttet ta noen radikale valg i livet for å sikre at ikke mine foreldre skulle være de siste samiskspråklige i min slektsgren. Det har tvunget meg til å tenke nøye gjennom balansen mellom støtte i samfunnet og personlige valg når det gjelder samisk språks framtid. Jeg ser ikke annet enn at det framover fortsatt ville være sånn at samer må ta et betydelig personlig ansvar for at vi skal greie å overføre de samiske språkene til de neste generasjonene. Vi kan bare ikke at det for gitt. For samtidig som vi får bedre støtte i samfunnet, gjennom samiskspråklige barnehager og samiskundervisning i skolen, gjennom fritids- og kulturtilbud, samtidig mister vi dyrebare språkbærere.

Vi står i spissen for utviklingen, vi driver den framover!

Framtida for de samiske språkene krever aktive personlige valg, som vi alle må ta hver eneste dag, i våre hjem og ute i samfunnet. Jeg venter ikke at alle samer skal lære å snakke samisk. Mange som ikke fikk muligheten til det som barn, syns veien blir for lang som voksen. Det er forståelig. I stedet er de kanskje opptatt av å sikre at deres barn for bedre muligheter. Det jeg ønsker er at alle gir rom for at samisk skal kunne brukes, og at ikke vi samer selv krever at majoritetsspråkene skal snakkes. At vi tåler å av og til ikke forstå, men kan kjenne glede ved å høre lyden av og se tegnene til et samisk språk vi ikke forstår. Alle de samiske språkene er vakre, de snakker til hjertene våre uansett om hodet vårt forstår ordene eller ikke.

Framtida for samiske språk er ikke bare personlige valg, men krever en aktiv språkpolitikk og støtte fra samfunnet. Gjennom vårt arbeid på Sametinget har jeg fått lov til å arbeide med praktisk språkpolitikk, også internasjonalt: jeg har fått være med på å åpne nye samiske barnehager og språksentre, vi på plass et historisk språkutvalg som vi fortsatt arbeider med å følge opp. Jeg har fått dele ut språkpriser til viktige ressurspersoner, jeg har fått oppleve barns glede over den første store animasjonsfilmen på samisk. Det er tatt flere store skritt framover når det gjelder digitalisering og språkteknologi.  Det finnes programmer som maskinelt endrer samisk tekst til tale, det finnes oversettingsprogrammer mellom de samiske språkene. Da jeg begynte i politikken, så fantes det ikke en gang smarttelefoner, i dag har jeg flere språkapper og digitale ordbøker på min telefon, som jeg bruker daglig. Når jeg skriver taler eller mail på samisk, så får jeg hjelp av korrekturprogrammer. Dette er viktig, og jeg tror at denne korona-tiden har understreket at vi må skape muligheter for de samiske språkene i den digitale verdenen. Utviklingen er ubønnhørlig, og vi må forsøke å ikke bli igjen.

Alle de samiske språkene er vakre, de snakker til hjertene våre uansett om hodet vårt forstår ordene eller ikke.

Samer er blitt beskyldt for å være gammeldagse og bakstreverske. Det stemmer ikke. Vi er virkelig framoverlente med å ta i bruk ny teknologi. Noen ganger finner vi nye måter å nyttiggjøre oss teknologi og materiale på, slik som droner i reingjeting, astroturf i reingjerder, elementer fra oppdrettsnæringa til flytebrygger, rettetang til silkefrynser, elektriske driller til å tvinne ulltråd. Denne kreativiteten, tilpasningsdyktigheten og evnen til innovasjon er årsaken til at vår kultur har overlevd her oppe i nord i så mange tusen år. Utfordringen nå er at utviklingen går skrekkelig mye raskere enn noen gang før.

Det er derfor rettighetsarbeidet vi driver i NSR blir stadig viktigere. Norsk politikk har de siste årene stadig ofte dreid seg om nordområdene. I forkant av neste års stortingsvalg ser vi det igjen, alle partiene skjerper retorikken om de mange mulighetene i nord. Det er muligheter som helst skal gjelde for andre enn oss. Vi er visst mest i veien. Enten det gjelder energiproduksjon, mineralpolitikk, samferdsel eller turisme, så vil det alltid være en samisk familie eller lokalsamfunn som opplever å bli beskyldt for å stå i veien for utviklingen. Selv om de ikke gjør annet enn å bo der de bor, eller leve slik de alltid har gjort. Den samfunnsmessige infrastrukturen blir ikke bedre i nord, banker legges ned, skoler legges ned, hurtigbåtruter og ferger går sjeldnere. Vi vil ha en nordområdepolitikk som gjør at de som faktisk bor her, og vil bo her i framtida får grunnleggende samfunnstjenester og ikke blir overlatt helt til seg selv.

Vi vil ha en nordområdepolitikk som gjør at de som faktisk bor her, og vil bo her i framtida får grunnleggende samfunnstjenester og ikke blir overlatt helt til seg selv.

Det betyr også at livsgrunnlaget for lokalsamfunnene våre ikke kan rives bort, det dreier seg om retten til arealene og ressursene, eller retten til «land og vann», som vi har kjempet for i hele NSRs historie, må fortsette. Konkurransen om Sápmi skjerpes til, og vi må følge med og bidra. Jeg har sett noen seire i arealsaker, Fálesrášša og Gaelpie- områdene som vi klarte å beskytte mot vindkraftutbygging er de jeg husker best. Men fortsatt er det slik at vi fortsatt må se våre fjell, elver, fjorder og vann blir sprengt bort, meid ned eller forgiftet i «utviklingens» navn.

Sametingsrådet har nettopp besøkt Trollheimen, et område der samisk reindrift i Høyesterett er blitt fradømt sine historiske rettigheter. Det gjorde et sterkt inntrykk. Mange års urett, diskriminering og konflikt har ikke knekket familiene i Trollheimen sijte. De henter styrke fra sine forfedres kamp, og fra markene og fjellene som deres forfedre har brukt gjennom hundrevis, kanskje tusenvis av år. De er fortsatt der. Vi er fortsatt her!

Samiske rettigheter var en av de sakene som motiverte meg til å arbeide med politikk. Jeg var bare en jentunge under Alta-Kautokeino-aksjonen, men den gjorde sterkt inntrykk på meg. Det gjorde også sterkt inntrykk på meg å se hvordan landskapet på sommerbeiteområdet til min morsslekt på Lágesduoddar var blitt deformert av kraftutbygging, vann har blitt til sjøer, elver er blitt snudd. Det samme reinbeitedsitriktet trues nå av vindkraftutbyggingen ved Rástegáisa.

Alt dette bærer vi med oss, en arv som handler om overlevelse.

Alle bærer vi med oss slike historier, enten fra egne opplevelser, eller det slekt og venner har opplevd. Historien om byen som spiste opp beitelandet, historien om båten som måtte trekkes på land, historien om reinmerket som ble slettet, historien om vilkårlige grenser, om skuffende rettsaker. Alt dette bærer vi med oss, en arv som handler om overlevelse.

En av de store beslutningene som kan endre forholdet mellom samer og andre i dette landet er opprettelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kan vi håpe på at denne arven av urett kan formidles, forstås og anerkjennes? Kan vi håpe at noen vil bry seg? Kan vi håpe at rett kan gjennoprettes? Det gjenstår å se, men i går fikk vi høre om hvordan vårt felleskap gjennom lokallag og SOL tilbyr oss mulighetene til å ta tilbake det vi har mistet, enten det er språk eller gákte-tradisjoner.

Det finnes de som forsøker å fortelle at samiske rettigheter nå står så sterkt i Norge at det ikke lenger er behov for å arbeide for rettighetene. Hvis samiske rettigheter er så sterke i Norge, hvorfor er det slik at samiske barn kan bli nektet samiskundervisning hvis den ene forelderen ikke vil. Hvordor er det slik at våre jakttradisjoner er kriminalisert. Hvorfor planlegges det ennå nye arealinngrep i Repparfjorden? Min onkel ble i september akuttinnlagt på UNN etter en ulykke. Familien fikk beskjed om at UNN ikke hadde tolk tilgjengelig før 3.november. Det er lenge å ikke kunne kommunisere med dine behandlere og pleiere, når du er på ditt mest sårbare. Hver dag får vi eksempler på at vårt arbeid på Sametinget og i organisasjonen NSR trenges. Sápmi trenger oss!

Grunnlaget for vårt arbeid på Sametinget denne perioden har vært Muohtačalmmit-samarbeidet. Jeg takker våre samarbeidspartnere for et godt og stabilt samarbeid for å oppfylle den meste omfattende og detaljerte tiltredelseserklæringen som Sametinget noen gang har hatt, Muohtačalmmit-erklæringen. Vi er ikke langt fra å oppfylle den, og enda har vi en fjerdedel av valgperioden foran oss.

Jeg håper å kunne se grunnsteinen til nye Saemien sijte bli lagt ned, jeg håper å oppleve prosjektstart på byggingen av et samisk teaterhus og videregående skole her hjemme i Guovdageaidnu.

Det er bare ett år igjen til neste sametingsvalg – og hva håper jeg å oppleve innen den tid? Jeg håper å kunne se grunnsteinen til nye Saemien sijte bli lagt ned, jeg håper å oppleve prosjektstart på byggingen av et samisk teaterhus og videregående skole her hjemme i Guovdageaidnu. Jeg håper at norske myndigheters konsultasjonsplikt blir lovfestet. Jeg håper at Samelovens språkregler blir fornyet og forsterket. Jeg håper at befolkningen i Kárášjohka for fastslått sin eiendomsrett til områdene de lever i og bruker.

Hva er det jeg må overlate til nye dyktige og engasjerte sametingskandidater? Oppfølgingen av Váibmogiella-rapporten er et omfattende arbeid som vi har måttet gjennomføre i etapper. Hvis alt går bra, så vil jeg få med meg den første etappen av lovendringer. Mye arbeid gjenstår, når det gjelder samiske språk i utdanningssystemet, i helsetjenestene og i rettsvesenet. Det første jeg gjorde som president høsten 2005 var å ta imot forslaget til en Nordisk samekonvensjon. Den saken har fulgt meg gjennom hele min karriere. Nå når den norske regjeringen har avvist å gjøre justeringer i konvensjonsteksten, så må jeg konstatere at jeg ikke vil oppleve at denne konvensjonen blir ratifisert, iallefall ikke som president. Der må jeg overlate stafettpinnen til andre.

Vet dere hva som har motivert meg når jeg har vært skuffet og oppgitt? Det er dere! Det å være en del av en bevegelse som i mer enn 50 år har arbeidet for den samiske framtida, det gjør meg stolt. Og det at NSR ennå trekker til seg unge samfunnsengasjerte samer, de som har Sápmi i sine hoder, hjerter og hender. Når jeg ser det, så tenker jeg; det kan ikke være så galt, det er håp, jeg fikk ikke til alt, men vi er flere. De vil klare det! Dere vil klare det!

Det å være en del av en bevegelse som i mer enn 50 år har arbeidet for den samiske framtida, det gjør meg stolt.

Det er litt vemodig å avslutte min siste landsmøtetale som president, men samtidig er jeg så glad og stolt over arbeidet vi har gjort sammen i den tiden jeg har vært aktiv samepolitiker. Jeg har sett store samfunnsendringer, men samtidig vet jeg at det gjenstår utrolig mye arbeid. Til dere som har bidratt til nå, og som skal fortsette arbeidet: det er bruk for dere.

Sápmi trenger dere!

Sápmi trenger NSR!

Giitu

 

Foto Aili Keskitalo i elvebåt: Ove Stødle

Foto hoved: Marie Louise Somby // Árvu