Presidentens tale til NSRs 47. landsmøte

Her kan du lese sametingspresident Silje Karine Muotkas tale til NSRs 47. landsmøte i Áltá 23.-25. september.

Kategori
NSR
Forfatter
NSR
Dato
25.09.2022
NSR

Presidentens tale til NSRs 47. landsmøte

Kjære delegater, gjester og godtfolk! Kjære landsmøte!

Det gleder mitt hjerte at vi samles her til landsmøte etter fire år med andre løsninger for politikkutvikling og å stille til sametingsvalg. Det har vært krevende, men dere skal vite det, vi hadde ikke greid det uten deres store innsats!

Og det er en ekstra stor glede for meg som sametingspresident, å få denne muligheten til å si til dere, – min egen organisasjon – at vi vant dette sametingsvalget!

Det er deres seier, deres innsats og våre kandidaters innsats som har muliggjort dette. Jeg er stolt over dette og det gir stor styrke i utøvelsen av den politiske ledelsen av Sametinget denne perioden.

Vi har, – som vår parlamentariske leder Beaska Niillas fortalte om under sametingsgruppas beretning, dannet en posisjon på Sametinget som både er styringsdyktig og solid.

Nå når vår egen organisasjon samles til landsmøte igjen er det ny politikk for fremtiden som utmeisles. På dette landsmøtet foregår debatter som kommer til å prege samepolitikken både på kort og lang sikt. Det samiske samfunnet trenger det arbeidet som skjer på landsmøtet, i lokallagene og i vår organisasjon! Jeg gleder meg derfor stort over at vi nå får holde landsmøte på vanlig måte igjen, etter lange år med pandemi.

Det i det menneskelige møtet vi aller best kan motivere hverandre, utfordre hverandre og skape nye tanker

Jeg er stolt over at vi har greid å både utvikle politikk og drive valgkamp under krevende omstendigheter. Likevel er det i det menneskelige møtet vi aller best kan motivere hverandre, utfordre hverandre og skape nye tanker.

I år har det vært flere sameforeninger som fyller 50 år. Det innebærer 50 år med sterkt personlig engasjement, ja – personlige oppofrelser og noen bratte motbakker. Men også seiere i form av etablering av institusjoner og samfunnsendringer av gjennomgripende karakter. Det er en sterk arv å ha med seg i 2022. La meg trekke frem det berømte litteraturseminaret i Sirbmá for 50 år siden. ČSV var slagordet som ble skapt i dette møtet mellom dyktige og engasjerte unge mennesker. Vis samisk ånd! Kjemp for samiske rettigheter! Vis samiskhet!

La ingen gjøre skam på denne viljen! Den har båret oss gjennom mye.

Det ble hvisket, skrevet, sagt og brukt for å styrke samisk på alle plan. Etter som årene gikk, og rettighetskampen hardnet til – og etter hvert kulminerte i den store striden om Kautokeino – Altavassdraget – så ble det også et begrep som ble brukt av noen for å karakterisere uønskede meninger og en rettighetskamp som utfordret mange til tider for mye. Jeg vil til dere i dette landsmøtet si det klart: vi skal være stolte av dette begrepet. Det er et begrep som rommer et håp om en bedre fremtid. Det er et begrep som skal sette mot i de som sliter i motbakke for samisk språk, samisk samfunn og samiske rettigheter. La ingen gjøre skam på denne viljen! Den har båret oss gjennom mye. Det er fortsatt behov for denne kraften som begrepet symboliserer.

 

Unjárgga sámiid searvi feiret også 50 år med arbeid for samesaken. Jeg ble inspirert av å høre om de to studentene Tor Magne Berg og Thorbjørn Andersen som bestemte seg for å reise hjem på juleferie i 1971 for å i åtte dager gå fra hus til hus hvor de engasjerte mange til å delta på stiftelsesmøtet til Unjárgga sámiid searvi i 1972. Det var framsynt, og jeg tenker på hvilken stor overbevisning og hvilket sterkt engasjement de hadde for å bruke åtte dager av juleferien sin til å gå fra hus til hus i når det var både kaldt, mørkt og glatt ute.

Så har også den foreningen som jeg er medlem i – Álttá sámiid searvi – fylt hele femti år. Denne foreningen har mangfoldig virksomhet og har drevet frem viktige samiske institusjoner i Alta. Det er ikke mulig å snakke om femti år med sámiid searvi i Alta uten å tenke på nettopp striden om Kautokeino-Alta vassdraget. Og vi fikk høre historier fra den tiden på jubileumsmiddagen. Og det jeg tenker på er på alle pionerene og den livshistorien som hele foreningsarbeidet rommer for oss. Hjertet mitt tenker på Elle Marit Dunfjeld og hennes arbeid, på hennes mann Leif og hans store innsats, Dure-Inga Dure og Ruth Rye Josefsen ikke minst. Saken var en samesak fra første stund. I 1970 ble det holdt et møte i Máze hvor samisk motstand mot nedbyggingen var hovedtema.

Deres stemme er med oss hver dag i møtene vi gjennomfører i vårt folkevalgte organ.

Jeg har lest mye om disse sakene i det siste. Fortsatt når det er oppslag i avisene her i Alta om denne saken, så vekkes mye til live. Gjennom årene har folk ringt meg om alt fra lokaliseringen av steinene fra La Elva leve barrikaden i Stilla, de har ringt og delt personlige historier innenfra samebevegelsen, alt dette har jeg med meg i mitt daglige virke. Og alle dere her på landsmøtet: når vi gjennomfører våre møter i Karasjok er bildene fra aksjonen der på veggen. Kjente fjes, og deres stemme er med oss hver dag i møtene vi gjennomfører i vårt folkevalgte organ.

Jeg vet at mange som deltok i de ulike aksjonene har hatt annet engasjement enn i vår organisasjon. Jeg vet at saken vekker mange følelser til dags dato i lokalsamfunnet jeg bor i, og på dette stedet der vi har vårt landsmøte i år. Jeg vet at noen av våre har forlatt denne verdenen med den helt reelle følelsen av at Sametinget ikke markerte deres oppofrelser og innsats på god nok måte. Det er en sorg i meg også fordi jeg vet at mange av dem ikke ble hedret for sin innsats i sin levetid. De opplevde at etter striden, så møtte de et samisk samfunn som var delvis splittet i etterdønningene av den største sivile ulydighetsaksjonen vårt samfunn har sett.

Kjære landsmøte. Hver eneste dag i politikken jobber vi for at vi skal skape bedre løsninger, at dette ikke skal kunne gjenta seg. Vi vet alt for mye om hva det har kostet for våre folk i etterkant. Sametinget kom som resultat av at det ikke fantes et organ som kunne formulere den samiske folkeviljen. På Sametinget forhandler vi uenighet, og når et vedtak er fattet, så har den samiske folkeviljen talt. Det er gode løsninger, og mindre gode løsninger. Sånn er politikken, en bølge som kan skape stor endring, men som også kan drive til havs og bli til ingenting.

Boka Masi – Norge av Magnar Mikkelsen gir oss et verdifullt blikk på den samfunnsdebatten som foregikk i tiden rett etter 1968 rett etter at planen om å demme ned Kautokeino-Altavassdraget ble lagt frem. Magnar lar stemmene som lød den gangen i 1971 – hele 17 år før det hele kulminerte i sivil ulydighet – lyde gjennom årene slik det da ble formulert. Jeg vil oppfordre de av dere som ikke har lest boka, om å lese den igjen. Grunnen er at det da handlet om energipolitikk, slik som i dag, og det var lange prosesser frem mot det punkt at sivil ulydighet ble eneste utvei. Og spørsmålet jeg vil stille: hvilken av disse politikerne kunne evnet å formulere en løsning såpass tidlig?

Jeg skal sitere Valter Gabrielsen som sa følgende under stortingsbehandlingen av saken:

«I sitt spørsmål peker interpellanten på Finnmarks kraftproblemer. Det må være riktig å understreke dette samtidig, når man vet at en utbygging av næringslivet og dermed den økonomiske vekst i Finnmark er avhengig av større krafttilførsler. Dette problem blir mye større når man bare har ett område eller vannforsyningsfelt, nemlig Altavassdraget, som kan gi en rimelig tilgang på nye strømmengder.

Dagens situasjon i Finnmark er den at man opplever strømrasjonering – ja, på en slik måte at det til tider påfører næringslivet et økonomisk tap som er nokså betydelig. For Finnmark fylke er derfor dette med kraftforsyning et meget alvorlig problem.»

Det høres ut som noe som vi leser i avisa hver dag nå. Spørsmålet vi må stille oss er om historien må gjenta seg, eller om vi har rom for bedre løsninger på nærmest umulige utfordringer? Jeg tror på det, og jobber for det.

Møteleder, dette landsmøtet skal behandle det pågående menneskerettsbruddet som skjer på Fosen. Det er skremmende at ikke en enstemmig Høyesterettsdom i Storkammer blir fulgt opp i dette landet. Det er et angrep på rettsikkerheten for alle som en. Alvoret kan ikke understrekes nok. I tillegg så foregår det et massivt press på arealene i form av gruveplaner, hyttefelt, opptrapping av forsvarsaktiviteter, kraftlinjer, hydrogenplaner, batterifabrikker, samferdselstiltak og ytterligere press for å få i gang vindindustri.

Det er skremmende at ikke en enstemmig Høyesterettsdom i Storkammer blir fulgt opp i dette landet.

Jeg syns det er viktig å understreke for alle og enhver at vi ikke kjemper mot, men for noe. For en fremtid for vår kultur og næringsutøvelse, for en fremtid der våre rettigheter anerkjennes og respekteres. For muligheter til at vi kan utvikle våre samfunn fremover.

I Beaiveálgu erklæringen som er den mest omfattende tiltredelseserklæringen som er levert noensinne – så viser vi vei. Vi skal prioritere for å nå målene våre på en målbar måte.

Jeg syns det er viktig å understreke for alle og enhver at vi ikke kjemper mot, men for noe.

Møteleder, det har vært en glede for meg å kunne konstatere et år inn i denne valgperioden at vi får til så uendelig mye med så lite.

Jeg fikk være med da våre kunstnere inntok den eldste og viktigste kunstarenaen i Europa, nemlig Veneziabiennalen. Jeg fikk være med da Ovddos arrangere Sami Business Arena i Kautokeino og samlet det samiske næringslivet til en næringskonferanse på egne vilkår.

Vi fikk oppleve at TIL spilte med samisk kapteinsbind for første gang og at de har dedikert seg til å være med på å bekjempe samehets og rasisme sammen med oss. Det betyr så mye, det varmer. At Stabæk sitt damelag gjorde det samme etter TIL viser oss at vi ikke er aleina.

Også det å være med å legge ned grunnsteinen for det nye bygget som skal romme både Beaivvas sami teahter og Sami joatkkaskuvlla ja boazudoalluskuvlla – et utrolig viktig bygg som er kostnadsberegnet til 480 millioner var ett slikt betydningsfullt øyeblikk.

Som president har jeg fått være med når Odd Mathis Hætta, blant mye annet tidligere leder av NSR, ble ridder av første klasse og når vår egen Elle-Hansá ble ridder av første klasse og æresdoktor.

Da et av det mest moderne dubbestudioene i dette landet ble åpnet i Kautokeino, Duottar studio, fikk jeg se kraften og mulighetene som den samiske filmbransjen representerer. Jeg har sett at Daiddadallu i samarbeid med andre arrangerte kulturnæringskonferanse og der fikk vi møte en rekke spennende samiske kulturnæringsaktører.

Da eierskapet til Poala-Ande/Anders Poulsen sin tromme endelig ble anerkjent og danske myndigheter returnerte denne var det som tusen stemmer fra historien siden 1692 da Poala- Ande ble arrestert og brutalt drept hvisket til meg hele dagen.

Høyesterett har gjennomført et eget seminar om samerett, og det var også en milepæle for oss alle. Det har ikke skjedd før. Jeg kan ikke beskrive følelsen av og betydningen av at Høyesterett setter dette på dagsordenen.

Vi trenger mer enn noen gang at vi anerkjenner hverandre, at vi ser hverandre og at vi tror på hverandre – uansett hvilket utgangspunkt.

Da nasjonalmuseet åpnet, er Pile O’Sápmi supreme det første verket besøkende møter. Historien om dette kunstverket er sterk, det er født i smerte omkring en rettighetskamp der Jovsset Ánte Sara i Høyesterett fikk en dom der han skal leve på 75 rein, noe som ikke gir inntektsgrunnlag for et levebrød. Husk det alle sammen når dere hører at reindrifta er subsidiert, at næringen er tvangsregulert og reintallet over en tiårsperiode har blitt redusert med statlig makt. Og når de da sier at reindrifta ikke skaper ringvirkninger, så er dette ei næring som staten – i motsetning til alle andre næringer – ikke gir rom for utvidelse og styrking gjennom å øke reintallet. Men i nasjonalmuseet henger dette manifestet over denne kampen og smerten. Det er bemerkelsesverdig og viktig. Det er mye annen samisk kunst i museet, men vi trenger et eget samisk kunstmuseum. Det må jeg si.

På femårsdagen for Ä`vv saa`mi Mu`zei var det mange deltakere og det var marked og kurs. Det var godt å se museet fylt med mennesker, og jeg ville dele dette med dere her i dag.

Vi har også nå opplevd den dagen at det aller første samiske lovutvalget leverte et helt og gjennomført forslag til en ny reindriftslov. Forslaget er akkurat sendt på høring, og jeg håper så mange som mulig leverer høringsuttalelse i denne saken.

Saemien Sitje åpnet endelig etter så mange år med arbeid for å få til dette bygget som er som et kraftsenter for sørsamisk kultur. Jeg har også – som så mange- latt meg begeistre av at samisk språk er å se på melkerullen, et resultat av arbeidet med Giellavahkku.

På Samekonferansen fikk vi også en ny nasjonaljoik.

Dette kjære landsmøtedeltakere – er kraften i samisk vilje! Vår vilje utgjør de mulighetene vi har for å kunne nå våre mål, store og små – alle disse milepælene er viktige for oss og fremtiden. Vi trenger mer enn noen gang at vi anerkjenner hverandre, at vi ser hverandre og at vi tror på hverandre – uansett hvilket utgangspunkt.  Og der spiller dere alle den viktigste rollen. Vår organisasjon er nødvendig. Vi trenger engasjementet, aktvitetene og politikkutviklingen dere tilbyr.

Kjære landsmøte! Vi trenger tilbakeflytting til samiske lokalsamfunn, for uten folk, ingen fremtid.

ČSV!