Med tidligere journalist og redaktør John Arne Markussen har Nordkalottfolket fått en kunnskapsrik og dyktig representant på Sametinget. Han er opptatt av annet enn det som har vært partiet sin monomane interesse så lenge det har eksistert; nemlig bruk av motoriserte kjøretøy i utmark. Likevel gjør han som partifellene sine. Han skyter mot reindrifta.
Skrevet av Ragnhild Enoksen.
Markussen mener at reineierne hindrer utvikling i nord fordi de stopper mineralutvinning, vindkraftverk, kraftlinjer
og industriutbygging. I et innlegg i Dagbladet har han hengt seg på den svenske energi- og næringsministeren
Ebba Busch (Kristdemokraterna) sin påstand om at reindrifta har for mye makt. Hun snakker om reindrifta i Sverige.
Markussen mener at reineierne har for mye makt også her i landet fordi Storting og regjering er så opptatt av
samiske rettigheter at de ikke tør å røre naturen i de samiske områdene. Han mener videre at den
berøringsangsten må de legge til side, for ved siden av norske behov for elektrisk kraft og mineraler, har Norge et
internasjonalt ansvar.
Den berøringsangsten som Markussen skriver om, har ikke jeg sett mye til. Derimot har jeg sett at Storting og
regjering overkjører reindrifta og andre samiske interesser når det dukker opp prosjekter som krever store
naturinngrep. Jeg trenger vel ikke å gå nærmere inn på Fosensaka. Så har vi elektrifisering av Melkøya.
Sametinget har gått til sak mot staten fordi den unnlot å gjennomføre konsultasjoner med Sametinget før
elektrifiseringa og linjebygging blei vedtatt. Konsultasjonsplikten går fram av samelovens § 4-1 og 4-6. I tillegg har
berørte reinbeitedistrikt gått til sak mot bygging av kraftlinja til Melkøya. De som da står på hver sin side i rettsalen,
er så langt fra jevnbyrdige motparter som det går an å komme. Det er noen lokale reinbeitedistrikt med begrensa,
økonomiske ressurser mot mektige aktører som Statnett og regjeringa.
De samme reineierne opplever at Hammerfest kommune overhode ikke bryr seg om rettighetene deres. Derfor er
de beste beiteområdene gjort om til utstrakte hyttefelt, snøscooterløyper og de siste årene, stadig mer kjøring med
ATV på barmark. Alt dette er arealbruk som ikke gir elektrisk kraft, mineraler eller noe annet som John Arne
Markussen mener at Norge og Europa trenger.
I 20 år har gruveselskapet Nussir ASA kjørt på for å starte gruvedrift ved Repparfjorden. Om gruveselskapet,
direktorat og departement kaller møtene som de har hatt med berørte reineiere og Sametinget for konsultasjoner,
så har disse pliktløpene ikke påvirket noe som helst. På et punkt klarte samene, i samarbeid med Natur og ungdom
samt Naturvernforbundet å vinne fram. De fikk tyske Aurubis sitt smelteverk til å si opp avtalen om å kjøpe kobber
fra Nussir fordi det ville være i strid med selskapet sine etiske retningslinjer. Fire år etterpå slo Nussir seg sammen
med et kanadisk gruveselskap, og fikk ny kjøper til kobberet fra den påtenkte gruva. Nå er de godt i gang med
oppstart av gruvedrift, – uten å ta hensyn til reineierne sine rettigheter. Men andre kan komme til å sette en stopper
for gruveselskapet før de rekker å utvinne kobber. Det er fordi Nussir ASA og norske styresmakter heller ikke tar
hensyn til en nasjonal laksefjord.
Det har overvåkingsorganet ESA tenkt å gjøre noe med. De vurderer å reise sak mot Norge i EFTA-domstolen på
grunn av brudd på EUs vanndirektiv. Styresmaktene våre tillater dumping av store mengder finknust malm i
Førdefjorden og Repparfjorden. I tillegg til at ESA kan reise sak, skal norsk Høyesterett denne sommeren avgjøre
statens anke av dommen i Borgarting lagmannsrett. Den slår fast at slamdumping i Førdefjorden er i strid med
vanndirektivet, og dermed ulovlig.
Rett etter nyttår avslo NVE søknaden fra Grenselandet DA om å bygge vindkraftverk i Lebesby kommune fordi NVE
mener inngrepene berører natur og samiske interesser på en måte som klart overstiger nytten av
kraftproduksjonen. NVE pekte på at kraftverket skal ligge i Norges nest største sammenhengende naturområde
med urørt preg. Grenselandet har ivrige støttespillere i Høyre og Arbeiderpartiet. Selskapet kan håpe at det fører
fram når de nå har anka NVE sitt avslag til Energidepartementet.
I Kautokeino vil ikke kommunestyret behandle reguleringsplan for gruveområde i Biddjovagge, noe som er
nødvendig før et gruveselskap kan søke staten om driftskonsesjon. Om Storting og regjering skal gripe inn og
overstyre kommunen, må de begrunne det med hensyn til nasjonale eller viktige statlige sikkerhetsinteresser. Det
vil være litt drøyt, og neppe i samsvar med norsk lov eller internasjonale konvensjoner.
Jeg kan komme med mange flere eksempler som viser at naturinngrep i samiske områder handler om flere
motstridende interesser, og at reindrifta ikke har så mye makt som det Markussen og andre påstår. Likevel er det
den næringa som alene stilles til ansvar når Nordkalottfolket skal lokke til seg medlemmer og velgere.
Skiløperen Charlotte Kalla bruker sterke ord mot den slags politikk. I et intervju med avisen Expressen sliter hun
med å sette ord på hvor ille hun mener forslag om å frata samene rettigheter er. Der er næringsminister Ebba
Busch mer konkret, og skremmende, enn John Arne Markussen. Jeg skjønner godt at Charlotte Kalla sliter med å
finne ord, og jeg ville vegre meg for å gå i en debatt med Busch. En ting vil jeg likevel gi henne rett i. En stor del av
den samiske befolkningen driver ikke med reindrift. På norsk side er det større aksept for samisk identitet og
tilhørighet for oss utenfor reindrifta enn det ser ut til å være i Sverige. Men verken der eller her får vi likeverd med å
rette skytset mot de som har hatt best mulighet til å bevare samisk språk, håndverk, øvrig tradisjon og kunnskap
om naturen. Alt dette er kompetanse som de kan overføre til oss, vi som har blitt forsvensket og fornorsket, lever av
andre yrker og i næringer utafor reindrifta. Det må vi alle forstå og forsones med.