Myten om det svenske industrieventyret

Publisert i Nordnorsk debatt 25.05.2025.

Det har etablert seg som en god politisk historie at Norge bør se til Nord-Sverige. Politikere, næringslivsaktører og kommentatorer peker på svensk industri, svenske gruver, batterifabrikker, kraftutbygging og befolkningsvekst som et forbilde Norge må lære av. Men det finnes en annen virkelighet. Gruvekommuner mister folk. Kommuner blir sårbare når hele framtiden bindes til enkeltprosjekter. Velferden tappes for arbeidskraft. Og for samiske samfunn kommer regningen i tillegg: tap av land, rettigheter, flyttleier, beiteområder og naturgrunnlag.

Det skjules mye i tallene som brukes for å løfte Nord-Sverige som et forbilde. Norrbotten og Västerbotten omtales som én samlet suksesshistorie, selv om utviklingen er svært ulik fra sted til sted. Vekst i Umeå, en universitetsby litt nord for Trondheim, sier lite om hvordan det går i gruvekommunene i Norrbotten. Likevel brukes slike tall og gir inntrykk av at hele Nord-Sverige blomstrer. Derfor må vi skille mellom vekst i enkelte byer og utviklingen i de områdene som faktisk bærer kostnadene av gruvedrift, kraftutbygging og arealinngrep.

Tall fra Regionfakta, som bygger på Statistiska centralbyrån, viser at Norrbottens län (fylke) samlet har gått ned med 2,9 prosent i folketall i perioden 2000 til 2025. I samme periode har Sverige som helhet vokst med 19,4 prosent. I Norrbotten er det først og fremst Luleå og Piteå som har hatt vekst, mens mange andre kommuner har hatt tydelig tilbakegang. Kiruna har gått ned med 8 prosent, Gällivare med 14,6 prosent.

Kiruna er en av Sveriges viktigste gruvekommuner. Verdiene som er hentet ut av fjellet er enorme. Likevel hadde Kiruna sin befolkningstopp allerede i 1976, med 31 222 innbyggere. I 2025 var folketallet nede i 22 379. Det betyr at Kiruna i dag har langt færre innbyggere enn kommunen hadde på 70-tallet, til tross for gruvedrift, eksportverdier, arbeidsplasser og store naturinngrep (regionfakta.com). Det viser at folk ikke blir boende bare fordi et selskap tjener penger. Det er mange som flyr inn for å jobbe, og hjem på fritiden. De ville nok tenkt annerledes om hverdagen hang mer sammen, og om nære og kjære også hadde vært på samme sted. Når det finnes skoler, helsetjenester, boliger, trygghet, natur og framtidstro.

Derfor blir det for enkelt å peke på Nord-Sverige som et forbilde. For også der ser vi at industrien kan vokse uten at lokalsamfunnene gjør det samme. Sjøl om gruver kan gå godt, mister kommuner folk. For samiske samfunn kan tapene være store. Nord-Sverige er også Sápmi. Her er reindrifta en del av livsgrunnlaget, ikke en særinteresse ved siden av samfunnet. Nye industriprosjekter tar beiteland, flyttleier, kalvingsområder, fiskevann, bærskog, vedskog og steder som bærer historie.

I Sverige er reindrifta klassifisert som riksinteresse. Det betyr at staten har erkjent at reindrifta har arealbehov som må tas særskilt hensyn til i planlegging og utbyggingssaker. Dette vernet har ikke hindret store inngrep, men det har gitt reindrifta en tydeligere rettslig og politisk posisjon i arealkonflikter. Energi- og næringsminister Ebba Busch har foreslått å fjerne reindriftas stilling som riksinteresse. Sverige har heller ikke ratifisert ILO 169, som er den sentrale urfolkskonvensjonen om blant annet landrettigheter og konsultasjoner. Derfor blir det spesielt problematisk å skulle løfte svenske løsninger inn som forbilde for Nord-Norge. Fra et samisk perspektiv er ikke spørsmålet bare hvor mange arbeidsplasser et industriprosjekt kan skape. Spørsmålet er også hvem som mister land, hvem som får mindre handlingsrom, og hvilke rettigheter som må vike når industrien trenger mer plass.

Skellefteå viser en annen side av fortellingen. Byen ble løftet fram som beviset på at storindustri skulle gi ny vekst i nord. Batterifabrikken Northvolt skulle skape arbeidsplasser, tilflytting og framtidstro. Folk flyttet inn, boligmarkedet ble presset opp, og kommunen planla for vekst. Så kom konkursen. Northvolt endte med en historisk konkurs på 58 milliarder. Skellefteå mistet 2 745 innbyggere bare på ett år, og SVT har vist hvordan boligmarkedet snudde til prisfall. Folk som hadde investert i boliger, tapte. Dette viser at lokalsamfunn blir sårbare når man binder hele fremtiden til et industriprosjekt.

Industriveksten skaper også det som ofte kalles jobbkanibalisme. Industrien tilbyr bedre lønn og arbeidstider enn skoler, helse, omsorg og kommunale tjenester. Da forsvinner lærere, helsepersonell og andre nøkkelpersoner fra velferden og over i industrien.

I regnskapet ser det ut som nye arbeidsplasser, men i realiteten er det færre folk i barnehagen, færre lærere i skolen og større press på eldreomsorgen. Hvem skal holde lokalsamfunnene i gang når industrien byr over velferden?

Det er en bekymringsfull utvikling der mineraler, kraft, batterier og gruver ses på som løsningen på alt. Naturen er psykisk beredskap. Naturen er nærkontakt med forfedrene. Naturen er plassen for høsting og sanking. Et tapt fiskevann er en sorg for mange. Forurensning fra industriprosjekter betyr også at drikkevann blir ødelagt og fisker blir utsatt for mer miljøgifter.

Samfunnsutvikling kan ikke måles bare i eksportverdi og nye industriarbeidsplasser. Den må også måles i om folk faktisk kan bli boende, om lokalbefolkningen får bruke naturen, om reindrifta fortsatt har land, om barna får språk og tilhørighet, og om naturen fortsatt gir mat, trygghet og mening.

Norge trenger ikke en kopi av svensk industripolitikk. Vi trenger en utvikling som tar utgangspunkt i folkene, rettigheter, naturen og samfunnene som allerede finnes her.

Det er vanskelig å telle verdien av et språk som fortsatt brukes, av en flyttlei som fortsatt er åpen, av en fjord som fortsatt gir mat, eller av barn som vokser opp med tilhørighet til stedet de kommer fra. Men det er nettopp disse verdiene som avgjør om et samfunn har en framtid. Den virkelige rikdommen i nord ligger ikke bare i ressursene staten og industrien vil hente ut, men i alt det som allerede finnes her, og som altfor ofte blir behandlet som en hindring for andres utvikling.