Fosen-saken: Sametingspresidenten taler til plenum

Skrevet av: Sametingspresident Silje Karine Muotka

Vinden og dens kraft er en sentral del av den samiske filosofien og samisk fortellertradisjon, og forteller om samer har opplevd tap i fortiden og hvordan vi har klart oss i vindens makt.

Forholdet mellom det samiske folket og det norske storsamfunnet føres også av vindens skiftende styrke. Du kan ha sett værtegnene tydelig, men likevel bli tatt på senga av vindens styrke.

Torsdag 2. mars ba statsminister Jonas Gahr Støre Fovsen-Njaarke om unnskyldning for vedtaket om å gi konsesjon til vindindustrianleggene på Storheia og Roan, som utgjør et pågående menneskerettsbrudd. Det forplikter.

Forholdet mellom det samiske folket og det norske storsamfunnet føres også av vindens skiftende styrke.

Unge samiske og norske menneskerettighetsbeskyttere, flere av dem tilknyttet NSR Nuorat og Natur og ungdom, inntok Olje- og energidepartementet og sa at de ikke vil flytte seg. “Når Norge bryter loven, da bryter vi også loven”. Der ble de sittende bak låste dører frem til søndag. Myndighetene stengte adkomst til departementet. Natt til mandag ble ungdommene bært ut av politiet.

Mandag morgen våknet Sápmi til sterke bilder av politi som bar unge samer til politibiler. Unge samer som på fredelig måte viste sin motstand mot det pågående menneskerettsbruddet på Fosen der vindindustrianleggene på Storheia og Roan ødelegger 40 prosent av de viktige vinterbeitene for Fovsen-Njaarke.

Vårt folks fremtid ligger i deres hender, dere er vår beskyttelse for storm og uvær.

Til dere, samisk ungdom, vil jeg si dette: Vårt folks fremtid ligger i deres hender, dere er vår beskyttelse for storm og uvær. Dere har egenhendig oppnådd å sette dagsorden i hele Norge, og fått regjeringa til å både innrømme menneskerettighetsbrudd og beklage overfor Fovsen-Njaarke sijte. Hjertelig takk for det!

Foto: Marita Eilertsen

Menneskerettighetsbeskytterne avsluttet sin aksjon i Oslo på fredag etter lovnadene fra regjeringen om å ta høyesterettsdommen på alvor. Nå tar Sametinget over stafettpinnen med fornyet styrke. Det blir vår jobb å gjete regjeringen slik at menneskerettighetsbruddet opphører. Fovsen-Njaarke tåler ikke 500 dager til med stillesitting. Det gjør ikke jeg heller. Reineierne på Fovsen-Njaarke er klare på at de trenger å få beitelandet tilbake. Det innebærer at anleggene må rives og området må tilbakeføres til beiteareal. Skadene må repareres, og menneskelige og praktiske omkostninger må bøtes på.

Fovsen-Njaarke tåler ikke 500 dager til med stillesitting. Det gjør ikke jeg heller.

Det er et sårt og opprørende paradoks at de fjell og den vinden som vi holder så høyt i samisk kultur- og næringsutøvelse nå har blitt en arena for de mest omfattende arealinngrep i form av det enorme trykket på vindindustri. Inngrep som raserer vår umistelige natur og er et rystende angrep på vår kultur. Og Fosen-saken er bare én av mange saker.

Johan Turi skriver i boka “Muitalus sámiid birra”:

“Ja ii leatge buorre sutnje orrut suhkkes vuvddiid siste, gos lea liegga ilbmi. Muhto go sápmelaš lea alla váriid nalde, de sus lea oba čielgga jierbmi. Ja jos doppe livččui čoakkánbáiki soames alla vári nalde, de veajálii sápmelaš čilget oba bures su iežas áššiid.”

(På norsk fritt oversatt: “Heller er det ikke godt for han å være i tette skoger, hvor det er varmt i luften. Men når samen er på høye fjell, så har han ganske klar forstand. Og om det deroppe var et forsamlingssted på et eller annet høyt fjell, så hadde samen mulligens forklart sine saker veldig godt.”

På torsdag kommer statsminister Jonas Gahr Støre på besøk til plenum. Da skal jeg ha mitt først formelle møte med statsministeren denne perioden. Et helt sentralt punkt for vår samtale må være hvordan vi har havnet i en situasjon hvor unge mennesker må ty til gata i et oppgjør med manglende fremdrift i helt avgjørende saker. Dette viser at den tillitsfulle og gode dialogen som må være mellom oss og regjeringen har blitt svekket, og at vi nå gjennomfører til en rekke resultatløse møter. Statsrådene åpner møtene med å si at “vi kan ikke alltid bli enige”, og avslutter med oppsummeringen “vi må være enige om å være uenige”. Dette må vi få en endring på.

Kan vi snakke om forosning så lenge Fosen-saken er uløst?

De siste ukene har vi fått se at det eksisterer en dyp tillitskrise mellom staten og samiske folket. Det gjelder konkret i Fosen-saken, men det gjelder også måten staten behandler våre rettigheter og behov. Her går det en historisk linje til fornorskningspolitikken. Om bare tre måneder kommerl Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, og vi vil få dokumentert all uretten som er begått mot oss. Kan vi snakke om forosning så lenge Fosen-saken er uløst?

Stortinget og regjeringen blir nødt til å ta den rapporten på det dypeste alvor, og de blir nødt til å iverksette noen skikkelig forsonende tiltak. De nasjonale politikerne våre må også forstå at forsoningspolitikken ikke vil kunne være gratis. Vi som sitter her, vet at Sametinget ikke har de økonomiske musklene som skal til for å gjøre den jobben vi skal for samisk språk og kultur. Ingen må la seg forlede til å tro at det ikke må brukes ressurser på dette.

Debatten har rast høyt den siste uka, med sterke følelser og stort engasjement. Det er bra når vi diskuterer sak. Men dessverre ser vi også at det noen ganger sklir over i uakseptable personangrep. De unge samene som har stått på for menneskerettigheter har opplevd å bli hetset. Samtidig har også motstemmer mot reindriftas rettigheter opplevd hets etter at de har ytret seg, noe som også er uakseptabelt. Det er lov å være uenig i sak,men ingen av oss må angripe person.

Det er åpenbart at samer, som andre folk, har alle rettigheter til å mene det de vil om politiske saker. Det kan være snakk om uenighet knyttet til næring, verdier eller forskjellige politiske standpunkt. Det er fullt mulig å være same og mene at kofta, språket vårt eller det materielle kulturgrunnlaget for vår kultur ikke har relevans for deg. Ytringsfrihet er en grunnstein i et folkevalgt parlament som Sametinget er.

Det er lov å være uenig i sak,men ingen av oss må angripe person.

Vi har likevel alle et ansvar for at det samiske samfunnet, som har vært stille så lenge, får gode muligheter til å oppleve et samfunn der man har gode debatter. La oss legge til rette for dette uten å gjøre konfliktene som finnes dypere og mer uforsonlige.

Alle samer er likeverdige og gode nok samer. Det inviteres Sametingets plenum til å vedta denne uka. Og timingen er god for at dere gjør dette vedtaket. Sametingsrådet foreslår at Sametinget allerede nå skal synliggjøre at intern forsoning i de samiske samfunnene skal prioriteres i vår oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og forslag til tiltak.

Alle samer er likeverdige og gode nok samer.

Mitt hjerte varmes av at flere og flere synliggjør at de ønsker å anerkjenne sin samiske identitet, at mange vil ta tilbake og bruke kofta si, styrke sin samiske kulturkunnskap og også samisk språk. Når de styrker egen identitet og selvforståelse, er man samtidig med på å styrke det kollektive samiske samfunnet og å utvide det samiske fellesskapet.

Å ta tilbake det som fornorskningen har ødelagt eller fratatt oss er en livsreise der den enkelte selv er i førersetet for egne livsvalg. Denne reisen er ingen endelig destinasjon, men prosesser som vi gjennom vårt arbeid her på Sametinget kan støtte og legge til rette for.

Jeg er svært takknemlig for innsatsen som mange gjør. Denne innsatsen som så mange har gjort som enkeltmennesker og i sammenslutninger er både inkluderende, generøs og en gave til det samiske samfunnet. Nesten alle tilbudene som finnes for den samiske befolkningen er bygget med utgangspunkt i frivillige krefter og etter lokale initiativer. Mange ganger tenker jeg på hvor lite dette kommer til uttrykk i samfunnsdebatten. Hva ville vi hatt uten denne seige viljen for at samisk kultur og samfunn skal styrkes til tross for at samfunnsstrukturene ikke ivaretar dette?

Hva ville vi hatt uten denne seige viljen for at samisk kultur og samfunn skal styrkes til tross for at samfunnsstrukturene ikke ivaretar dette?

Jeg er likevel bekymret for at så mye av vår samfunnsutvikling forutsetter slike frivillige krefter og lokale initiativer. Det medfører en betydelig skjevhet i de tilbud som finnes for vår befolkning. Institusjonsutviklingen vi kan iverksette fra Sametingets side er kraftig preget av de økonomiske midlene vi har til vår rådighet. Dette er en systemutfordring som i stor grad fører til økende forskjeller når det gjelder tilbud som den samiske befolkningen får. Dette er alvorlig, fordi det i sum viderefører og forsterker den situasjonen at ulikhetene blir stadig større.

Ambisjonen til Sametingets flertall er å sikre våre rettigheter, styrke våre språk og at både kulturkunnskapen og kulturhistorien vår må ivaretas, forvaltes og styrkes slik at den kan overføres til fremtidens generasjoner. Om de krefter som mener at dette ikke har relevans for dem som samer skal styre retningen, så mener jeg at resultatet er et samisk samfunn som bygges ned innenfra. Dette er ikke en retning vi ønsker fra Beaiveálgu-samarbeidet. Det vil jeg være tydelig på.

Jeg håper at mange samer også vil styrke samisk språk og kultur, og at det er solidaritet innad i det samiske samfunnet til å kjempe for det som kan være viktig for vår kollektive kultur og fremtidens samiske samfunn.

Jeg vil avslutte med Áillohaš sine ord fra diktboka Ruoktu Váimmus:

Ja nu de johttán

áiggiid ábiiđe / ábii`e

čuovvulan

biekka johtolagaide