Det er ingen uenighet om alvoret i situasjonen i Øst-Finnmark. Vi som bor i nord kjenner også på uroen, presset og usikkerheten. Nettopp derfor må vi være presise i hva som faktisk styrker beredskapen, og ikke bare høres handlekraftig ut.
Skrevet av: Andreas Vangseng Nikodemussen, sametingsrepresentant for Ávjovári valgkrets
For det Nordkalottfolket gjør her, er å sette opp en falsk motsetning: enten rettigheter og prosesser, eller handling. Men sannheten er at rettigheter er beredskap.
Når urfolksrettigheter, lokal forankring og naturgrunnlag settes til side, skaper det konflikter, rettssaker og uro. Det svekker tillit. Og uten tillit, ingen beredskap.
NSR har vært tydelige på at utvikling i nord må skje på folkets og naturens premisser. Det betyr bærekraftig utvikling som varer, og langt fra stagnasjon.
Nordkalottfolket snakker varmt om kraft, industri og tempo. Men deres egen politikk åpner for omfattende naturinngrep og industriprosjekter, ofte i strid med lokale og samiske interesser.
Det er kortsiktig ressurspolitikk forkledd som sikkerhet og ikke beredskap.
For hva er egentlig mest robust i en krisesituasjon?
Lokalsamfunn med kontroll over egne ressurser? Natur som fortsatt gir grunnlag for mat og næring, eller et landskap fragmentert av inngrep og konflikter?
Nordkalottfolket snakker om “handling fremfor prosess”. I praksis betyr det ofte mindre medbestemmelse, mer overkjøring.
Og det er nettopp slik man skaper konflikter, ikke løser dem.
Sametinget er ikke Forsvaret. Vi skal ikke håndtere GPS-jamming eller militær beredskap. Men vi har en avgjørende rolle i totalberedskapen:
Det betyr også å etablere bedre samarbeid med statlige myndigheter og sikre tidlig involvering i saker som berører samiske områder. Ikke for å forsinke, men for å treffe bedre beslutninger.
Nettopp derfor er også beredskap og samfunnssikkerhet løftet fram som et hovedområde i Mánočalbmi-erklæringen. Sametinget skal være en ansvarlig og positiv bidragsyter i utviklingen av totalberedskapen.
Uten folk, ingen beredskap. Der er vi i NSR helt enige.
Vi må også tørre å si at folk ikke blir værende der naturen bygges ned og rettighetene svekkes.
Vi kjenner lukta av rødbetsuppa, men det betyr ikke at vi bør kaste våre egne råvarer på bålet i panikk.
(KI er benyttet som hjelpemiddel i skrivingen av denne kronikken)
Foto: Oliver Ivanowitz