NSR støtter næringsutvikling i Finnmark

I Roger Iversens fra Nordkalottfolket sitt innlegg adressert til meg blir det tydelig at Nordkalottfolket er for dumping av gruveavfall i Repparfjorden, for elektrifisering av Melkøya, og for en storstilt rasering av natur i Finnmark med vindkraft.

At Iversen hopper bukk over sin partifelle Blix sin ukledelige hersking om at en ung samisk kvinnelig artist bør holde fred til hun har skjønt hvordan verden er skrudd sammen, skjønner jeg godt. Jeg hadde heller ikke orka å forsvare sånt.

Jeg og NSR sier ja til en hau med næringsutvikling i Finnmark. I Østre valgkrets som Iversen tilhører, har derfor NSR gjennom Sametinget gitt støtte til brei næringsutvikling, fra campingplass i Pasvikdalen til fisketurisme i Bugøynes. Vi har gitt støtte til filmproduksjon og landbruk, til fotografer og forfattere, sledehundturisme og produksjonslokaler.

I resten av Finnmark har NSR gjennom Sametinget støttet festivaler som skaper aktivitet og bolyst som Eddemanak i Varangerbotn og Beaskán Luossa Rock. Vi har støtta utvidelse av mikrobryggeriet i Lakselv, havna i Hammerfest, og vi har satt av 19 millioner til marine næringer, blant annet gjennom investeringsstøtte til 73 fiskebåter i Troms- og Finnmark. Dette kommer i tillegg til støtte til institusjoner som museer og barnehager, hvor mange har sine arbeidsplasser.

I behandlingen av kvotemeldinga på Stortinget, ropte NSR høyt og tydelig JA til å få tilbakeført fiskekvoter til kystfartøy og åpen gruppe i Finnmark, slik at flere kunne satse på et liv som fisker, og mer fisk kunne funnet veien til anlegg langs Finnmarkskysten, og i seg selv skapt hundrevis av arbeidsplasser i videreforedling i Finnmark.

Det er bare å forvente som utflytta Finnmarking å bli avkrevd svar når jeg uttaler meg om næringsutvikling i hjemfylket. Men når 70 prosent av folk i Finnmark i spørreundersøkelser er imot elektrifiseringa av Melkøya, et prosjekt som kommer til å øke strømprisene og støvsuge landsdelen for kraft på bekostning av øvrig næringsliv, er det fordi de er bremseklosser, eller kan det være fordi de setter naturen og annen næring først?

Jeg er lei av antakelsen av at det kun er årsverkene tilknyttet industriprosjekter som er ekte arbeidsplasser i Finnmark. Alle kan ikke leve av kystfiske, jordbruk eller filmproduksjon. Heller ikke av å være barnehagelærer, brygge øl, drive med reiseliv eller lage festival. Men alle kan virkelig ikke jobbe i Nussirgruva eller med å sette opp vindturbiner i Finnmarksnaturen heller.

I vinter var jeg på Russenes kro i Porsanger på et folkemøte om vindkraftutbygging og elektrifisering av Melkøya. Det var fullt hus. Folk var forbanna, og budskapet var klart. Folk var ikke interessert i naturraserende vindkraftindustri, for at Equinor skal slippe å betale for karbonfangst og lagring på Melkøya.

Jeg ønsker et Sameting som støtter næringsutvikling, og hjelper folk oppfylle drømmen sin, men samtidig ikke er en dørmatte for Equinor, utenlandske gruveselskap og storkapital. Jeg vil ha et Sameting som tar både naturkrisa og klimakrisa på alvor. Som lytter mer til de som lever i og av naturen, enn til toppene i dress på næringskonferanser.