Sjøsamisk og sjønorsk – same same, but different?

Debattinnlegg av Tor Bjørnar Henriksen, 4. kandidat til Sametingsvalget for NSR i Nordre valgkrets

En kommentar på Facebook, formulert litt annerledes enn overskriften her, fikk meg til å tenke: Hvor like er egentlig “sjøsamisk” og “sjønorsk”?  

Det kan høres nærliggende ut, vi har levd side om side langs kyst og fjord, delt vær og vind, og livnært oss av de samme ressursene. Men selv om levemåtene til tider har vært like, er vi ikke det samme.

Sjøsamene er et urfolk med eget språk, egne tradisjoner og en egen forståelse av forholdet mellom mennesket og naturen. Vår kultur er formet av et helhetlig og nært forhold til landskapet gjennom fiske, småbruk, sanking, jakt og utmarksbruk. Dette står ikke i motsetning til norsk kystkultur, men bygger på en annen grunnmur. Både språklig, kulturelt og verdimessig.

Det samiske språket gir oss nyanser og innsikt som knytter oss enda tettere til naturens rytmer. Åtte årstider. Et vell av ord for snø, fjord og landskap. Stedsnavn som speiler naturens egen logikk. Det handler ikke bare om å beskrive, men om å forstå og leve i takt med det som omgir oss.

Samtidig vet vi også at det som har vært likt, nå er under press. Storskalafiske med trålere presser seg inn i fjordene våre. Små sjarker forsvinner. Ressursene blir tatt ut, men verdiene havner et annet sted. Det er ikke bærekraftig, hverken for naturen eller for oss som bor her.

Derfor sier vi i NSR tydelig: Det er på tide med rettferdig ressursforvaltning. Vi vil ha små fiskebåter tilbake i fjordene. Vi vil innføre fjordsonegrenser som stanser trålerne før de fortrenger både fisk og folk. Dette handler ikke bare om økologi, det handler om sikkerhet, verdiskaping og livsgrunnlaget for folk med sjarker og fjordfiske som levevei.

Vi vil også styrke samisk jordbruk og utmarksbruk, næringer som bygger på respekt for naturen og som har vært bærebjelken i det sjøsamiske livet i generasjoner. Det betyr støtteordninger og politikk som ikke krever at vi tilpasser oss storsamfunnets mal, men som faktisk verdsetter den samiske måten å gjøre ting på.

Vi har aldri vært imot utvikling, men vi sier nei til en utvikling som visker ut kulturer, tapper fjordene og gjør distriktene til kulisser for noen andres rikdom.

Skal vi ha livskraftige lokalsamfunn i fjordene fremover, må vi ta grep nå. Det handler ikke bare om å bevare kultur. Det handler om å sikre reell tilgang til ressursene, på en måte som er bærekraftig og rettferdig.