Har ingen Repparfjord å miste

Natur og Ungdom mottar noen millioner i statsstøtte hvert år. Samtidig går milliardbeløp i statlig støtte til oljeselskaper og vindkraftutbyggere, til prosjekter som ofte innebærer store naturinngrep, ødelegger samiske bruksområder og medfører miljøskader. Dette skjer innenfor lovens rammer, men det gjør det ikke automatisk rettferdig. Så mens Natur og Ungdom får kjeft for noen millioner, renner milliardene ut til naturødeleggelser, betalt med våre skattepenger.

Enoksen kaller aksjonene i Repparfjord for «rein kriminell virksomhet». Da er det fristende å spørre hva han mener om andre typer protester. Er bønder som sperrer veier med traktorer også kriminelle? Hva med klimastreik i skoletida? Eller demonstrasjoner mot vindkraft i hyttefelt? 

Ingen av de store rettighetskampene i Norge har begynt med applaus. Da kvinner krevde stemmerett, ble de møtt med latterliggjøring. Da fagbevegelsen kjempet fram rettigheter vi i dag tar for gitt, ble de kalt bråkmakere. Da Alta-aksjonistene lenket seg fast for å forsvare natur og samiske rettigheter, ble de sett på som en trussel mot ro og orden. I ettertid forstår vi hvor avgjørende deres innsats var, fordi de våget å si ifra når det kostet. 

Historien viser oss at forandring ofte starter med motstand. Slik er det også i Repparfjord. Når ungdom aksjonerer og fysisk forsøker å stanse et alvorlig naturinngrep, skjer det ikke for å skape bråk. Det skjer fordi ingen andre tar det ansvaret. Verken regjeringen, næringslivet eller meningsbærere som Enoksen.

Det viktigste spørsmålet er ikke hvor lenge Natur og Ungdom skal få støtte, men hvor lenge vi skal godta at skattepengene våre brukes til å ødelegge naturen og framtida, mens de som prøver å beskytte den, får kjeft.

Skrevet av Marit Kemi, 2. kandidat for NSR i Nordre valgkrets