NSR for levende fjorder og levende kyst

NSRs leder holdt foredrag på Naturvernforbundets konferanse Levende Fjord – Levende Kyst siste uka av januar. Les NSR-lederens svar på sitt eget spørsmål om hvorvidt sjøsamene finnes i myndighetenes verdensbilde.

Buorre beaivi buohkaide. Lean Beaska Niillas, Deanus, Sámis eret.

Beaivválaččat lean guolásteaddji, muhto justa dál lean jođiteaddji Norgga Sámiid Riikkasearvvis ja maiddái sámedikkeáirras NSR ovddas. Mun ferten álo veahá sámástit muhto gal mun joatkkán dárogillii vai gearggan iežan sáhkavuoru doallat, ja vai dii áddebehket.

—–

God dag alle sammen. Jeg er Beaska Niillas, er fra Deatnu/Tana i Sápmi og jeg er sjarkfisker til vanlig. Akkurat nu er jeg leder i Norske Samers Riksforbund, Norges største samiske organisasjon, og også sametingsrepresentant for NSR. Vanligvis snakker jeg samisk når jeg holder innlegg, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk på norsk. Jeg vil også fortelle hvilke fiskerier jeg bedriver. Jeg foretrekker stort sett lina på kysten, men fisker også med garn i Tanafjorden. Jeg fisker også kongekrabbe. Så til innlegget:

Finnes sjøsamene i myndighetenes verdensbilde?

Jeg valgte tittel i en hast og etter hvert fant jeg ut at det var kanskje en i overkant ambisiøs tittel, men jeg tror jeg skal klare å fylle det med innhold.

Verden forbruker i dag adskillig mer en det er grunnlag for, og det i aksellererende fart. De gjenværende områdene i verden som enda er urørt av industri og konsumbehov befinner seg stort sett i urbefolkningsområder, så også i vår del av verden. Og jeg vil påstå at det er ikke uten grunn at våre områder enda ser noenlunde OK ut, at det enda finnes både vill, vakker, bærekraftig og eksisterende natur og ressurser, og det noen kaller ”villmark”. For det er nemlig ikke villmark, det er våre spisskammers og våre daglige arbeidsplasser, naturen er det materielle grunnlaget for eksistensen av samene som folk, naturen er grunnlaget for opprettholdelse av den samiske kulturen. Noen vil påstå at samene er moderne og “assimilerte” borgere og at vi lever som en hvilken som helst nordmann, svenske eller europeer, men det er i beste fall en liten misforståelse.

Vi har en egen kultur, vi har et eget bilde av verden og vi har en egen forståelse av hva som må til for at våre etterkommere skal få samme muligheter til å fortsatt ha muligheten til å leve i eller utøve vår kultur. Derfor er det uhyre viktig å ta vare på naturgrunnlaget og det materielle ressursgrunnlaget for all fremtid. Det handler i bunn og grunn om overlevelsen til urbefolkninger som egne folk og nasjoner, både her og globalt.

Det finnes et ordtak om at vi må tenke på konsekvensene av våre handlinger 7 generasjoner framover. Og det er virkelig ikke kun et hyggelig lite visdomsord, det burde kanskje, når man virkelig går inn i hva det egentlig innebærer, være en rettesnor for verden. Dessverre så er dagens samfunn, både internasjonalt og nasjonalt, utrolig korttenkt. Det virker riktig nok ikke å mangle visjoner og drømmer, men de handler om store ord i samtiden, så de kan skinne i dag. Politikere virker å ha 4-årsperspektivet som den store rettesnoren, kapitalistene har en esende bankkonto som mål. Men hvorfor handler ingen? All fakta tilsier at vi er på ville veier, alle innrømmer det glatt, men ingen gjør noe, det er tut og kjør.

Grådighet er kanskje den viktigste årsaken til at verden ser ut som den gjør. Konflikter i verden handler ofte om kampen om ressurser. Penger, kontroll og makt driver land, nasjoner, folkegrupper, og gode gamle naboer inn i konflikter som egentlig ikke hadde trengt å bli virkelighet. Grådighet, profittmaksimering og personlig vinning er dessverre en sterk drivkraft.

Med tanke på ambisjonen om å femdoble: Oppdrettsnæringa importerer i dag mer fôr enn det de eksporterer av oppdrettsfisk. Man kan ønske så hardt man vil at trærne skal vokse uendelig, men hvis et tre vokser og vokser så vil det til slutt knekke. Det er en fysisk lov. Det samme forestiller jeg meg vil skje med for eksempel oppdrettsnæringen; hvis ikke ambisjonene samsvarer med naturlige forutsetninger så vil det til slutt kollapse. Slik man allerede har sett det gjøre mange ganger allerede. I British Columbia i Canada har for eksempel oppdrettsnæringen utradert naturgrunnlaget for et helt folk, og det tradisjonelle livet og høstingen er borte.

Store og små oppdrettsfirma trenger seg inn i sjøsamiske farvann, og selv om sjøsamene har et vern som urbefolkning, så blir det glatt oversett av forvaltning og myndighetene. Sjøsamene eksisterer ikke i deres verden.

Folk i de sjøsamiske områdene protesterer ofte på inngrepene fra oppdrettsnæringa som kommer på sjølaksefiskeplasser og andre fiskeriområder som er utnyttet i tusenvis av år, nært der man bor og lever, og stort sett støtter Sametinget opp om denne motstanden. Det er kamp om arealer. Fôr og utslipp som tilgriser garn og sannsynligvis holder gytefisk unna. Luseproblematikk rammer laks og sjøørret som er viktige samiske fiskerier. Det snakkes hele tiden om at det er laks de produserer. Men det er ikke det, det er oppdrettsfisk. Laks er det som svømmer i elva. Vill-laks er heller ingen korrekt betegnelse på laksen. Og regninga for nedgangen i de tradisjonelle samiske fiskeriene er det de tradisjonelle brukerne som får.

De sjøsamiske samfunnene har alltid vært fiskeriavhengige og våre sjøsamiske samfunn var blant de som ble hardest rammet av reguleringene og selinvasjonen. Det ser ut som myndighetene gjerne ville bli kvitt denne befolkningen da kvoteregimet ble innført.

I deres verdensbilde er vi samer retusjert bort, vi er til nød kanskje portretert i gamle malerier som henger på museer, som om vi ikke finnes mer. Det virker som de tror at fornorskningsprosessen var total og vellykket. Men de får tro om igjen. Det er rett og slett et verdivalg; urbefolkning eller penger. Hva har livets rett. Kan man sette en pris på et helt folk? Hva bør man velge? Det virker som profitt går foran, hver gang.

Vi har selvsagt lagd våre egne bilder, hugget i berg og stein; og de bildene er det ikke så enkelt å redigere på uten at noen oppdager det. For vi har etter hvert klart å ordne oss egne tegnesaker, vi har våre egne bilder fra nyere tid, og på dem ser man en bærekraftig tradisjonell, evigvarende ressursutnyttelse, en mangfoldig kultur og mange farger, så det er ikke så enkelt å bare viske oss bort. Kanskje til nordområdesatsernes og kapitalistenes store fortvilelse.

Jeg var på en konferanse i Kirkenes for noen år siden, og der var det minister Espen Barth-Eide sa, fritt etter min hukommelse: ”Mulighetene i nord er enorme, det gjenstår bare noen små problemer, så åpner eventyret”.

De småproblemene er oss, vi som bor her, både samer og nordmenn. Vi som vil drive bærekraftig og tradisjonelt står i veien for ”nordområdesatsinga og Nordkloden”. Vi vil ikke ofre eller sette på spill våre evigvarende ressurser slik at investorer kan tjene seg en slant, eller kanskje bli uhorvelig rike. Før jul sa en direktør for Sparebanken at 98 % av landarealene i nord er uutnyttet, men det stemmer jo heller ikke. Det er allerede full bruk og trangt på de arealene vi har, og enda vil de inn.

På Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø for et par uker siden satt tre ministre, fra Finland, Sverige og Norge, og snakket sammen om fremtiden i nord, og ikke en eneste nevnte befolkninga eller urbefolkninga i nord med et eneste ord. Nordområdesatsinga virker ikke å innebære oss som bor her. Barth-Eides ord fra den gang i Kirkenes er en av noen få direkte årsaker til at jeg gikk inn i politikken.

Angående oppdrett synes jeg det er at kunnskapene om fiskestammer og økosystemene i fjordområdene enda er altfor lave. Som vi så i går her på konferansen, det forskes og modelleres for fullt, og det er flott det nå forskes mer på konsekvenser og virkning, men denne kunnskapen burde vi hatt allerede før oppdretterne fikk lov til å sette i gang med fullskala eksperimenter i fjordene. De kan si så mye de vil at de har bunnprøver, strømmodeller og så videre, men de kan rett og slett ikke ha oversikt over hvordan utslipp påvirker økosystemene på lang sikt, og jamfør isberget fra en av forelesningene fra i går, der alle de potensielle sykdommene ikke er kartlagt i det hele tatt. Så ambisjonen om å vokse, vokse og vokse er en russisk rullet med fremtiden i fjordene og på kysten, der det kanskje finnes en patron i hvert eneste kammer. Men man vet ikke om kamrene er ladd, for man har ikke hatt tid til å se etter. Konsekvenstenking virker i stor grad å falle vekk når man står overfor profitt kontra miljøhensyn.

Så tilbake til tittelen på mitt innlegg: Rettighetsbildet per i dag er at sjøsamer ikke eksisterer i det hele tatt.

I fiskeriforvaltningen i det siste har det vel vært lite som tyder på at man vil ha sjøsamene med i det moderne bildet av fiskeri-Norge. Myndighetene og forvaltning inviterer ikke akkurat til konsultasjoner og dialog. 3 års fangstresultater ga større rett til høsting av ressursene utfor stuevinduene våre enn en tusenårig høsting av naturens gaver og rikdommer. Smith-utvalget fikk i oppdrag å utrede hvem som har de historiske rettighetene til ressursene i fjordene og på kysten av Finnmark. Et tungt faglig utvalg, ledet av høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, lagde en god og faglig tung NOU, og konkluderte med at retten til fiske i Finnmark tilhører befolkninga i nord, samer og nordmenn, fundamentert på urfolksrett. Her hadde Helga Pedersen en stor sjanse å sikre kysten i Finnmark, og sjøsamiske rettigheter, men den muligheten grep hun ikke. Var hun i kapitalistenes hender? I dag er det en noe annen tone fra Arbeiderpartiet, muligens fordi de er i opposisjon, jamfør mitt bilde av politikkens vesen og 4-årsperspektivet.

Kanskje noen av dere her i salen er skeptiske til samiske rettigheter og hva det betyr. Men jeg vil påstå at det er ingen grunn til bekymring, det er snakk om kollektive rettigheter, ikke individuelle. I Finnmark ville anerkjennelse av historiske sjøsamiske rettigheter til fisket gagnet hele befolkningen og hele Finnmark. En møring sa en gang at de hadde brukt muligheten til å sikre rettighetene for seg selv for alt det var verdt, de hadde båret sjøsamene på gullstol for å slå kloa i disse rettighetene. Men de har valgt en annen strategi på å slå kloa i ressursene våre i nord, og dessverre virker de å ha hatt en god strategi og plan. Lokalsamfunn og befolkning i nord står igjen, uten sitt rettmessige ressursgrunnlag.

Smith-utvalgets utredning ble avfeid som svada og tåkeprat og lagt i en skuff, mens de i disse dager følger opp med en utredning som konkluderer med at enda flere rettigheter bør legges på de rikes bord, for kvotebaronene og kapitalistene tjener ikke nok penger. I et langsiktig perspektiv er dette uholdbart, vi som bor og virker på kyst og i fjord risikerer å bli stående igjen som tjenestefolk for å fiske på ressurser som historisk sett var våre egne. En ting til som slår meg: jeg klarer heller ikke se de helt store forskjellene på de forskjellig fargede regjeringene. Uansett farge på regjering så er det samme leksa.

Det eneste positive i den senere tid jeg kommer på er at de har hørt på Kystfiskenemnda sine forslag, så en viss påvirkning har vi. Ellers er det stille og tradisjonell kunskap blir stort sett neglisjert. Dessverre er det også mange som reiser bust når vi samer sier noe, så jeg er litt spent på responsen fra denne forsamlingen. Det er synd at det er slik, for det handler i bunn og grunn om anerkjennelse, samarbeid og rettferdighet.

Rettigheter og historisk ressursutnyttelse blir ikke tatt hensyn til, dette til tross for at Norge har flagget seg som en fanebærer av både folkerett, urfolksrett og menneskerettigheter ute i verden, og undertegnet både deklarasjoner og internasjonale forpliktelser. Så på en måte virker det som Norge operer med og uten sminke, eller maske: For her hjemme er bildet et ganske annet, det er et bilde der Norges, og Europas, eneste urbefolkning prøves visket bort fra virkeligheten.

Men skinnet bedrar, vi samer lever i beste velgående. Man kan ikke få oss til å forsvinne ved ønsketenkning og retusjeringstusj. Heldigvis har sjøsamene vært i stormer og hardt vær før, så viskelær biter ikke på oss. Sjøsamene hugde som sagt sine egne bilder i stein, og de bildene er der den dag i dag.

Takk for meg!