Leders tale til NSRs 43. landsmøte

NSRs konstituerte leder, Gunn-Britt Retter, holdt på landsmøtets første dag leders tale til NSRs 43. landsmøte. 

Møteledere, delegater, sametingsrådet, sametingsgruppa og gjester.

Det er fint å se dere alle sammen samlet igjen. Vi arrangerer landsmøte annethvert år, og det har gått to år siden sist vi var samlet i Tromsø i oktober 2012. Da valgte vi sametingspresidentkandidat, vedtok prinsipprogrammet og handlingsplanen som ligger til grunn for denne sametingsperioden. Vi hadde valg for litt over ett år siden, og vi har ennå ikke fått sagt det fra landsmøtetalerstolen: Vi vant valget! For ett år siden konstituerte vi det nye Sametinget, og NSR etablerte et mindretallsråd helt alene. Jeg ønsker disse lykke til og takker de mange i lokalforeningene for innsatsen i forbindelse med valget, noe som sikret oss det gode sluttresultatet. Ja –  jeg sier nesten “Morna, Egil!” Vi har fått tilbake sametingspresidenten, som nylig talte fra FNs talerstol til verdens ledere om hvilke behov verdens urfolk har.

Jeg skal bruke denne talen til først å dele mine tanker om samepolitikken og til slutt skal jeg bruke litt tid på å legge frem NSRs virksomhetsberetning.

Bruken av samisk språk
Landsstyret har forberedt 15 saker til landsmøtet. Mange av sakene er vanlige formelle saker som hører til landsmøtet, og noen av dem er større politiske saker slik som handlingsplaner og nærings- og kultursaker. Landsstyret har ansvaret for å fremme disse, og vi har diskutert og formulert. Akkurat det er også formaliteter. I denne sammenheng ønsker jeg å poengtere at jeg har vært med på å skrive forslagene i disse større sakene – og jeg har valgt å skrive sakene på norsk. Jeg spør meg selv hvorfor det er slik? Jeg kan skrive på samisk, jeg er språkinteressert, jeg er såpass mye til fagperson at jeg kjenner til alle argumentene på hvorfor jeg bør bruke samisk, og jeg vet at språket må vernes og brukes for at det skal utvikles. Likevel velger jeg å skrive originaltekstene på norsk. Jeg kommer på kun en grunn til dette og det er at jeg ikke har tid til å oversette tekstene til norsk eller til de andre samiske språkene i skrive- og saksforberedelsesprosessen. Jeg har ikke tid til å bruke gullspråket mitt!

Siden det er slikt at jeg havner i språkdilemmaer hvor jeg under ferdigstillingen av saker til møter ikke har tid til å oversette sakene eller under møter ikke har tid til å forklare sakens innhold på et annet språk – ja da tenker jeg at også andre har det samme problemet – ikke bare jeg. Det finnes selvsagt mange virkelige språkrøktere i det samiske samfunnet som bruker samisk ikke bare muntlig, men også skriftlig. En offentlig institusjon som bruker samisk som originalspråk i de fleste sakene, er Samisk høgskole. Jeg mener at vi bør løfte frem Samisk høgskole som et fyrtårn for samisk språk. Jeg kjenner også til offentlige samiske institusjoner som har lite saksbehandling på samisk. Sametinget er blant disse. Hva venter dem på? Sametinget har jo ressurser som kan brukes til oversettelser.

Språk er mer enn bare ord, språk gjenspeiler vår tankemåte, språk har spesielle formuleringer og referanser, med språket kan man berike saker på en annen måte enn på et fremmedspråk. Språket inneholder vår tradisjonelle kunnskap. Selv om det finnes flinke oversettere, så forsvinner litt av mangfoldet i språket ved oversettelse. De som behersker begge språkene velger trolig i de aller fleste tilfellene å lese saksdokumenter på originalspråket. På denne måten er oversettelse av offentlige saksdokumenter litt bortkastet arbeid, selv om det må gjøres.

Er det da slik at samisk, som i flere tusen år er blitt brukt til å forklare vår verden, våre verdier, våre behov, våre skikker og handlinger, ikke skal brukes offentlig siden vi har det for travelt og ikke har tid til å bevare språket, også skriftlig. Vil vi bli hengende etter i forhold til storsamfunnet dersom vi i det minste i vårt folkevalgte organ tar oss tid til å saksbehandle på samisk? Er det viktigere å bli forstått av storsamfunnet enn å saksbehandle på samisk på Sametinget og sikre at sakene blir forståelige for det samiske samfunnet? Dersom det er tiden som hindrer oss i skrive på samisk, ja da burde vi vil vel etablere en sakte parlamentarisme – etter samme ideal som slow food-bevegelsen, som vi kaller for slow parlamentarism – sakte parlamentarisme.

Næring vs. livsfornødenhet
Under kultursaken, som landsmøtet skal diskutere søndagsmorgen, løftes det frem en annen side som kan ses på som en konflikt mellom vestlig og samisk kultur. Det handler om næringssektoren i den eneste offentlige institusjonen som spesielt støtter samiske næringer. Resultatene av virkemidlene som er øremerket tradisjonelle samiske næringer, slik som duodji, måles – etter min mening – etter mål tilpasset vestens tenkemåte hvor økende produksjon og jevn vekst er sentrale mål. Hva så dersom dette ikke er samiske verdier? Det er vel slik at mange som søker økonomisk støtte fra Sametinget ikke har som mål å produsere mer hele tiden, men de ønsker å klare seg. Er Sametingets mål en hindring for samiske næringer når næringene tvinges til å definere sine mål på en fremmed måte. Det bør vi tenke på. Hvordan skal vi tilpasse virkemiddelmålene til en samisk tenkemåte – dersom det finnes noe som kan kalles for det og dersom den er annerledes enn vestens tenkemåte? Eller er det Riksrevisjonen som skal bestemme hvilken type samisk samfunn vi skal bygge ved hjelp av virkemidler.

Hva betyr ČSV dersom Riksrevisjonen skal bestemme hvordan det samiske samfunnet skal bygges opp – ja da blir det mer som RRV RiksRev Visjon. Jeg kunne ha trekt frem flere eksempler i denne sammenhengen, men jeg nøyer meg med å utfordre Sametinget til å tenke nøye gjennom hvor man bygger opp kapasiteten og kompetanse gjennom sin virkemiddelbruk og hva slags kompetanse man bygger. Dette bør ikke være tilfeldig, men gjennomtenkt.

Årsmelding
Lokalforeningene er våre – Norske Samers Riksforbunds – grunnmur. Det er lokalforeningene som utøver og fremmer kulturvirksomhet, slik som for eksempel her i Oslo. Vi får muligheten til å bli bedre kjent med dem og deres virksomhet i løpet av vårt besøk her i helga. I morgen får vi også høre kort om virksomheten til Tromsø og Alta sameforening under bolken som er avsatt til lokalforeningene. Lokalforeningene etablerer møteplasser, og lokalforeningene er grunnmuren i gjennomføringen av  valgene til Sametinget. For NSR er det viktig at å styrke lokalforeningene som har lokal tilknytning, som tiltrekker seg flere medlemmer og som av og til holder kontakt med andre deler av organisasjonen. Det nye landsstyret bør fortsette jobben med å styrke og videreutvikle lokalforeningene.

Medlemstallene til NSR har holdt seg på omtrent samme nivå i fire år, og viser en svak økning. Ved en økning på 150 medlemmer vil vi runde 1000 medlemmer. Vi synes at den sentrale medlemskontingentordningen nå fungerer bra, selv om enkelte lag kan streve litt med å venne seg til å nyttiggjøre seg av dette hjelpemidlet. Vi tror det er et godt hjelpemiddel også for lokalforeningene når de skal rekruttere nye medlemmer. Lokalforeningene er helt sentrale også i denne saken. Men her er også NSR ungdomsutvalg en viktig støttespiller og spesielt gjennom slike seminar som i dag arrangeres i forbindelse med vårt landsmøte. Jeg hører at seminaret har lyktes godt og takker for det viktige arbeidet som dere gjør.

Like før sametingsvalget fornyet vi nettsidene til NSR. Sidene er i bruk og jeg synes det er fine sider. Det mangler fremdeles litt info om bakgrunn og gamle saker, og meningen er at de skal legges til etter hvert slik at nettsidene til slutt fungerer som et arbeidsverktøy for alle som søker informasjon om NSR.

Den økonomiske situasjonen til organisasjonen NSR har ikke blitt bedre den siste perioden. Størrelsen på driftsstøtten fra Sametinget er på stedet hvil. Støtten er akkurat stor nok til å sikre vanlig drift i organisasjonen, men det er ikke rom for å videreutvikle organisasjonen eller på andre måter styrke sekretariatet eller organisasjonen. Ungdomsutvalget til NSR har igjen fått støtte fra statlige støtteordninger for barn og unge. Det er bra, og det gir ungdommene mulighet til å søke støtte til små aktiviteter.

I virksomhetsperiodens første år var mesteparten av fokuset og arbeidet knyttet til sametingsvalget. Landsstyret har avholdt 16 styremøter. Det har vært flest telefonmøter, og fire fysiske møter. Politiske saker som landsstyret har jobbet med, utenom de sakene som er fremmet til landsmøtet, omhandler høyere utdanning og kystfiske. Vi har sendt høringsuttalelser til begge sakene.

Når det gjelder fiskeri handler det alltid om myndighetenes reguleringer i forhold til fiskeriet. Det har vært fokus på fiskesalgskravet, hvor man skal levere fisken og hvem skal ta imot fisken. I denne saken ble det en heftig debatt i kyststrøkene og Kystaksjonen ble igangsatt. Beaska Niillas har representert NSR i forbindelse med denne aksjonen.

Da har jeg lagt frem NSRs virksomhetsberetning for perioden 2012–2014.